Innspill til regjeringens plan for avskaffelse av fattigdom

Hvordan kan frivillige organisasjoner og selvhjelpsgrupper (brukerorganisasjoner) bidra i fattigdomsbekjempelsen?

Innspill fra Batteriet, Kirkens Bymisjon i Oslo
Utviklet i forbindelse med høring om fattigdom 9. januar 2006.   

Dette innspillet er utviklet i dialog/workshop med representanter fra:

Velferdalliansen (Leiv Mørkved)
Total Rehab (Liv Airin Fragaat)
Aktbo (Anne Beate Johnsen)
Mama Earth Foundation (Anne Beate Johnsen)
SUKAO (Alasow Abdirazak)
PMV (Ruth Pansil og Kadra Noor)
Afrikanske Akademikeres Forening (Mengistu Wassihun)
Somalisk Kvinneforening (Kadra Noor)
Fattighuset (Herman Rustad)  

Innledning 

Hvorfor samarbeide med brukerorganisasjonene i fattigdomsbekjempelsen?

• Vil innebærer brukermedvirkning i praksis
• Sitter inne med unik og nødvendig kunnskap og nettverk for å nå fattige og ekskluderte mennesker 
• Kan utvikle og tilby meningsfulle aktiviteter i samarbeid med brukeren – ”skreddersøm” 
• Trenger ressurser for å drive og utvikle egen organisasjon -"Vinn-vinn" 
         

Brukerorganisasjonene bidrar til fattigdomsbekjempelse i dag, f.eks:

• Synliggjør fattigdom og nød, jobber politisk og aktivistisk
• Deltar i utviklingsarbeid, f.eks i utvikling av NAV
• Aktiviserer mennesker i meningsfullt arbeid 
• Driver med empowerment – bygger på og utvikler folks ressurser
• Bidrar til integrering av innvandrere - innvandrerorganisasjoner
• Tilbyr møteplasser og væresteder
• Støtter folk i å ivareta egne rettigheter
• Deler ut mat

 Hva kan brukerorganisasjonene bidra med fremover:

• Mer av det samme!
• Aktivisering av mennesker ut fra deres situasjon og behov 
  – mange flere ”arbeidsplasser” 
  – mye større grad av ”skreddersøm” 
• Gode løsninger på sosiale utfordringer
   – I samarbeid med det offentlige, brukermedvirkning  

Fakta/Bakgrunn  

Arbeidslinja er ikke nok for å bekjempe fattigdom i Norge Det mangler ca 300 000 arbeidsplasser for å ha full sysselsetting i Norge. (tall fra Velferdalliansen). 

I dag er hovedstrategien mot fattigdom å få folk i lønnet arbeid.

Mange vil med sikkerhet ikke få lønnet arbeid ( i overskuelig fremtid); det mangler arbeidsplasser og mange fyller ikke kravene som stilles i dagens arbeidsmarked. Det er også en del jobber som er så dårlig betalt at de som har dem ender i fattigdom selv om de jobber.

I tillegg til å støtte mennesker i å få seg jobb, er det derfor nødvendig med

andre strategier og tiltak for å bekjempe fattigdom.

Det å sikre alle mennesker et akseptabelt livsgrunnlag, uavhengig av arbeidsevne og tilgang på lønnet arbeid, er et ansvar som ligger på regjeringen og samfunnet. Dette kan ikke de frivillige organisasjonene løse, men vi kan imidlertid bidra med erfaringer, kunnskap, ideer, løsninger og arbeidsplasser/aktivisering. Vi vil gå så langt som å påstå at uten å samarbeide med de frivillige organisasjonene vil det være umulig å få ”folket i arbeid”. Vi mener ikke da kun lønnsarbeid, men meningsfull aktivitet som frigjør og utvikler menneskelige ressurser til glede for individet og samfunnet. Det må skapes svært mange ”aktivitetsplasser” for å få ”hele folket i arbeid”. Frivillige sektor er stedet å skape mange av disse.

Mange brukerorganisasjoner er etablert og kan bidra
Det finnes mange ulike brukerorganisasjoner, som er etablert og drives av mennesker som selv har erfaring med det problemet eller temaet organisasjonen fokuserer på. Dette er ofte mennesker som på en eller annen måte sliter eller har slitt i samfunnet og livene sine, og som har organisert seg for å gjøre noe konstruktivt for samfunnet, sine likemenn/kvinner og seg selv. Eksempler på slike brukerorganisasjoner er de som er med som bidragsytere i dette innspillet. Andre eksempler er Rettferd for taperne, Rabea Kvinneforening, Oslo Brukerforening (Rusavhengige) og WayBack (tidligere innsatte).

Disse brukerorganisasjonene er ofte ganske små, og de har svært god innsikt i ”sitt” problemområdet. Medlemmene og andre som henvender seg oppnår lett kontakt, det er stor grad av nærhet folk i mellom. Folk føler tilhørighet, dette er ”deres” organisasjon. I slike organisasjoner bygges det opp ekspertise på bakgrunn av medlemmenes erfaringer og interesser. De er eksperter på sin situasjon og sine utfordringer.

Samtidig preges mange av disse gruppene av at de er sårbare. De har omtrent ikke midler å drive organisasjonen sin for. Virkeligheten består av ”å suge på labben”, drive for egen trygd, jobbe mye uten lønn som fortjent. Det er dårlige betingelser for å gjøre den innsatsen de gjør.   Videre er det et behov i mange brukerorganisasjoner for mer kunnskap om hvordan drive en organisasjon på en effektiv og ryddig måte. Tydelig struktur, effektiv administrasjon, gode prosesser og økonomistyring kan være noen stikkord. Mangel på kunnskap og mangel på ressurser fører i en del tilfeller til interne konfliker og problemer.

Brukerorganisasjonene kan tilby aktivisering og arbeidstrening  

Aktivisering – eller ny definisjon av hva som er arbeid  

Råd til regjeringen

Anerkjenn brukernes ekspertise på egen situasjon
Dere må anerkjenne den kompetansen som brukere og brukerorganisasjonene representerer på en mye tydeligere måte. Her er det ekspertise som verken forskere eller byråkrater sitter med. Brukerorganisasjonene ”har skoen på og vet hvor den trykker”, de vet om problemer og hvordan ordninger fungerer lenge før dette kan dokumenteres av utenforstående. De kan gi tilbakemelding, innspill og forslag som kan forebygge unødig lidelse og problemer. 

Samarbeid systematisk med store og små frivillige organisasjoner
Dere må samarbeide både med de store og etablerte frivillige organisasjonene – og de mindre eller små brukerorganisasjonene. Vi anbefaler å etablere et systematisk og langsiktig samarbeid, og å trekke organisasjonene inn i prosessene på tidligst mulig tidspunkt. Dette går både på å å innhente informasjon og kunnskap, og å samarbeide om å finne strategier og løsninger.

Det må etableres en helt annen dialog med brukermiljøene enn det som er virkeligheten i dag. På høringer bør f.eks mesteparten av tiden brukes på å høre fra brukerne, ikke fra forskerne. Forskeres kunnskap er viktig, men de ligger (naturlig nok) i etterkant av brukerne i forhold til å ange opp det som skjer.

Rollefordelingen i samarbeidet med brukerorganisasjonen er i dag skjev. Brukerne må få mer plass i heleheten. 

Vi anbefaler at dere tar kontakt med brukerne og brukerorganisasjonen selv. Ring rundt, snakk med folk, trekk dem med. De tenger aktivt initiativ fra myndighetenes side for å tro at deres erfaringer og kompetanse faktisk er etterspurt.  

Evaluer tiltak som settes i gang – samarbeid med brukerorganisasjonene
Veldig mye penger brukes på ulike tiltak, uten at disse evalueres skikkelig mhp ønskede resultater for brukerne. Ved å trekke inn brukerorganisasjonene i evalueringsarbeidet vil man få bedre grunnlag for å vurdere pengebruk og eventuelle endringer. Eksempler på områder brukere bør trekkes inn er tiltak i forhold til bostedsløshet, bostøtte, rusmisbruk, løslatte, psykiatri og integrering.

Sikre bedre rammebetingelser for brukerorganisasjonene
For å få brukerorganisasjoner som fungerer. Dette forutsetter at organisasjonene har rammevilkår som er til å leve med. Det er ingen meningtil reell brukermedvirkning i samfunnet må vi ha  i at uføretrygdede bruker pengene sine på frimerker, telefon og kopiering for organisasjonen de jobber for.

Støtte til lokaler og driftsutgifter er et minimum. I tillegg vil det være ønskelig med å kunne betale for arbeid utført. Dette kan være via trygder, stønader eller vanlig lønn. I dag er det for eksempel ikke lov å jobbe frivillig i brukerorganisasjonen samtidig som man er arbeidssøkende. Dette er uheldige hindringer mot å utnytte og utvikle menneksers evner og ressurser – det er for dumt!

Etablere ”Foreningenes Hus” – samlokalisering av mange brukerorganisasjoner
Ved å samlokalisere flere brukerorganisasjoner, gjerne i et eget hus, vil det være mulig å oppnå mange stordriftsfordeler, som felles kontorutstyr, sentralbord med mer. En samlokalisering vil også gjøre det langt lettere å samarbeide, danne nettverk og støtte hverandre. En ide er at FriNor også inngår i et slik fellesskap. Huset kan eventuelt driftes av en egen organisasjon som finansieres offentlig. 

Brukerorganisasjonene kan på denne måten bli sterkere og mer profesjonelle, og dermed bli gode samarbeidspartnere i forhold til å tilby aktivitets- og arbeidsplasser.

Vis at innspillene fra høringen faktisk er hørt og brukt i det videre arbeidet – bygg tillig og gjensidig respekt
Svært mange dem som nå bruker tid og krefter på å komme med innspill til politikere og myndigheter (i forbindelse med høringen), har lang erfaring fra å ikke bli hørt. For å utvikle tillit og grunnlag for et reelt samarbeid mellom brukerorganisasjonene og myndighetene/det offentlige apparatet, er det nå svært viktig av folk ser at de faktisk kan påvirke politikken.

Hvis de nye strategiene og politikken som utvikles ikke avspeiler det som folk har kommet med (i synlig grad), vil nok mange konkludere med at de ikke blir hørt og at brukermedvirkning kun er fine ord. De vil bli skuffet, evt. få bekreftet sine negative forventninger, oppleve at de har kastet bort sin tid, og bli mindre motivert for videre samarbeid og bidrag.   

Brukermedvirkning i utarbeidelse av stortingsmelding og handlingsplan mot fattigdom
Regjeringen har nå en unik mulighet til å vise at de mener alvor når de inviterer brukerne med i prosessen fra startskuddet. Særdeles viktig er det nå at regjeringen trekker brukerorganisasjoner med seg når Stortingsmelding og Handlingsplan skal utarbeides i 2006. En høring er begynnelsen. Bruk organisasjonene i utvalg og komiteer frem mot stortingsmelding og handlingsplan. Klarer de det, vil tilliten i brukermiljøene øke og folk vil føle seg respektert og hørt. Dette er nødvendig grunnlag for reell brukermedvirkning over tid.