Norge trenger ideelle aktører innen rus, eldreomsorg og barnevern. Vil Arbeiderpartiets landsmøte la gode ord bli til konkret politisk handling på dette området? Da må de sette bremser på anbudspolitikken. Den bygger på en blind tro på konkurranse og marked på områder disse ikke hører hjemme.
Vi så nylig hvor galt det går når fortjenestemotivet får overtaket innen helse og omsorg. Når loven tøyes og brytes, rammes både pasienter og ansatte. Dette er graverende, uansett motiv. Men trenden forsterkes av en anbudspolitikk som er selvmotsigende, inkonsekvent og kostbar – ikke bare i penger, men i menneskers livskvalitet og verdighet. Når hjemmet til en kvinne med alvorlige lidelser legges ut på anbud, er det uverdig. Når gode tilbud og fagmiljøer som er grunnlagt på uegennyttig frivillig innsats må legges ned etter tapte anbudsrunder, er det urettferdig – og dumt.
For de ideelle velferdsaktørene trengs mer enn noen gang. Til tross for den tilsynelatende tverrpolitiske enigheten om dette, står Frelsesarmeen, Blå Kors, Bymisjonen og andre i fare for å bli presset ut av en anbudspolitikk på villspor, som ikke verdsetter ideelle aktørers særegne kvaliteter. Her er samarbeid viktigere enn konkurranse, og tjeneste viktigere enn fortjeneste.