Debatten om tigging fortsetter. Nå er det ulike former for registrering, eller tigging på 'lisens', som står på dagsorden.
Vi i Bymisjonen har vært tydelige i denne debatten. Det er selvsagt ikke fordi vi er 'for' tigging. Det fremste målet vi har - sammen med alle gode krefter - er jo at folk skal slippe å komme i en slik situasjon at de ser tigging som sin utvei.
Respekt og omsorg
Men vårt hovedpoeng er dette: Mennesker som tigger i Oslo, enten de er norske eller utenlandske, har krav på å bli møtt med respekt og omsorg – på samme måte som alle andre i denne byen. Vi er derfor bekymret over en unyansert framstilling av hvem de er, og hvorfor de handler som de gjør.
Noen avisreportasjer om de utlendinger som tigger i Oslo (og andre byer) har vært kritikkverdige, rent presseetisk. Mange bilder er tatt av personer i svært utsatte og sårbare situasjoner. Har de gitt sitt samtykke? Svært sjelden kommer de det gjelder selv til orde. Nesten aldri får vi vite hvem de faktisk er, som mennesker og enkeltpersoner, og hvorfor de handler og tenker som de gjør. Unyanserte og svakt dokumenterte påstander får stå uimotsagt.
Organisert?
Det er sikkert riktig at en god del av denne virksomheten er organisert. Men organisering er selvsagt ikke enbetydende med noe kriminelt, som en ofte kan få inntrykk av i debatten! Fattigfolk har til alle tider organisert seg som best de kan. Det har ofte for dem vært vesentlig i det daglige strev for å overleve. Vi vet at betydningen av slektsbånd og lokal tilhørighet er stor hos mange av dem som kommer hit for å tigge.
Kriminalitet må bekjempes med lov. Noen av de som tigger er høyst sannsynlig utsatt for menneskehandel. Det er svært alvorlig. Hva gjør vi med det? Ofre for menneskehandel trenger omsorg og bistand. De har rettigheter og store behov. Det møter vi ikke med avvisning eller bortvisning.
Romfolket - Europas mest diskriminerte gruppe
I hovedsak identifiserer de østeuropeiske tiggerne seg som rom, eller sigøynere, som de også er blitt kalt - ofte med nedlatende klang. Romfolket har i tusen år blitt systematisk jaget, bannlyst og forfulgt. De er fortsatt Europas mest marginaliserte og stigmatiserte gruppe. Negative holdninger og voldelig aggresjon overfor denne gruppen øker i flere land.
På Bymisjonens personalsamling på Sundvolden forrige uke hadde vi besøk av Knut Vollebæk, som nå er OSSEs Høykommisær med ansvar for minoriteter i Europa. Han bekreftet dette bildet av rom-folkets situasjon. Det er et dystert bilde. Det haster med å få snudd trenden.
Vår erfaring er at det i Norge i dag fins rom som blir utnyttet på ulike måter. Det fins også mange mennesker i denne gruppen som i likhet med andre har sett Europas åpne grenser som sin sjanse til å prøve ut mulighetene for å komme seg ut av fattigdommen.
Først og fremst ser vi at det fins en stor mangel i det norske samfunnet når det gjelder nærhet til og kunnskap om gruppen.
Forbud?
Det har blitt tatt til orde for igjen å innføre forbud mot tigging i Norge, først og fremst for utlendinger. Formålet med dette skal være å hindre menneskehandel.
Vi deler selvsagt fullt ut anliggendet om å motvirke at mennesker utnyttes. Likevel tror vi et slikt forbud vil være et tiltak som kan skape flere problemer enn det løser. Det er svært betenkelig med lovgivning som er rettet mot enkelte grupper og ikke andre. Likhet for loven må gjelde også i dette tilfellet. I tillegg kan man stå i fare for først og fremst å ramme den enkelte som tigger, og som utvilsomt er i en vanskelig økonomisk og menneskelig situasjon.
Knut Vollebæk uttalte seg på Sundvolden også negativt til tanken om et nytt forbud. Et tiggerforbud spesielt for utlendinger har vi hatt før her i landet, minnet han om. Det ble innført i 1905 og fjernet i 1956, sammen med den skammelige Jesuitterparagrafen.
Bekjempe menneskehandelen, beskytte ofrene
Heller enn et lovforbud etterlyser vi bedre kunnskap om og tettere dialog med dem det gjelder, for å avdekke behov, og så sette i stand relevante tiltak. Det bør være tiltak som ikke bare møter direkte humanitære behov, men som også kan tilby alternativer til tigging. På den måten vil vi bedre kunne avdekke tilfeller av menneskehandel, og identifisere mulige ofre. Da vil også ofre for menneskehandel gis anledning til å benytte seg av de rettigheter som de har etter norsk lov, som for eksempel midlertidig oppholdstillatelse, fri rettshjelp, trygg bolig og penger til livsopphold.
Justisminister Knut Storberget har varslet at man vil se nærmere på tiggergruppene i forbindelse med regjeringens nye handlingsplan mot menneskehandel. Vi har forventninger til at det her blir lagt til rette for en praksis som gjør at også rom-folk som tigger, og som kan være utsatt for menneskehandel i Norge, får den bistand og oppfølging de har rett til.
Registrering?
Men det var altså forslaget om registrering. Det kan selvsagt finnes behov for reguleringer og begrensninger for hva man kan gjøre når og hvor i et samfunn, og særlig i en tett by. Men ofte har dette tiltaket blitt framstilt uten omsvøp som rettet mot de utenlandske tiggerne, særlig rom-folk, som man på denne måten håper å bli kvitt, siden man ikke regner med at de vil ønske å registrere seg. Dette er en bruk av lov og forskrifter som vi er skeptiske til.
Kanskje ligger det også et lite paradoks i denne 'løsningen': Er det nå faktisk kommunen og politiet som skal 'organisere' tiggingen?