”De ideelle.” Litt rosenrød betegnelse, kanskje, på sånne organisasjoner som Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen, Røde Kors, Redd Barna, Sanitetskvinnene, Norsk Folkehjelp…?
Men altså, non-profit, eller frivillige organisasjoner, eller sivil sektor, eller sivilsamfunnet, eller NGOs, eller tredje sektor…Disse forskjellige begrepene gir litt forskjellige assosiasjoner. Men fellesnevneren er viktig: Det er noe særegent ved å være en aktør i velferdssamfunnet som i prinsippet verken har politisk eller økonomisk egeninteresse.
Denne særegenheten er god for samfunnet som helhet. Den er nødvendig. Den har tillit og skaper tillit. Den mobiliserer frivillighet og støtte, både fra enkeltmennesker, fra det offentlige og fra næringslivet.
Det er altså tre aktører i velferdssamfunnet (som er mer enn velferdsstaten): De offentlige, de kommersielle og de ideelle. Tre, ikke bare to, som mange snakker om: ”Offentlig eller privat”.
Tre, ikke bare to. Det er viktig, for hver gang man putter alle ’private’ inn i samme sekk, ja, att på til sender oss ideelle ut i konkurranse med kommersielle om kontrakter innen eldreomsorg eller barnevern på såkalt like vilkår, så er sjansen stor for at særpreget, det helt spesielle ved de ideelle, forsvinner – og vi taper i konkurransen.
Det er ingen tjent med. For hele velferdssamfunnet trenger de ideelle aktørene. Derfor ønsker vi oss en samfunnskontrakt – en forpliktelse fra politikerne på at de vil se det spesielle ved de ideelle, og legge til rette for at vi kan forbli viktige aktører i velferdssektoren i årene som kommer. For eksempel noe som likner på det de har i Sverige, under det lite informative navnet ”Överenskommelsen.”
Det var noen av disse tankene jeg delte på de såkalte HUK (Helse, Utdanning og Kultur)-dagene på Gardermoen tirsdag denne uka, en konferanse i regi av HSH. Konferansen hadde overskriften ”Vinn eller forsvinn”, og handlet om nettopp ideell sektors vilkår i en hverdag med konkurranse og anbud.
Hvis de ideelle forsvinner, taper mange. Og vi overlever ikke på politikernes eller våre egne festtaler, men på reell politisk vilje til å verdsette oss som likeverdige aktører – ikke bare der vi er billigere enn de kommersielle, eller kan gjøre noe det offentlige (ennå?) ikke kan gjøre selv.
Og her er det en litt underlig politisk situasjon: Hele bredden i det politiske bildet er (heldigvis, og ikke uventet) i utgangspunktet positiv til de ideelle. Men der deler av venstresiden synes fortsatt bare å ville slippe oss til der det offentlige ikke kan eller vil, snakker høyresiden som om kommersielle og ideelle er samme sak. Sist ut var Erna Solberg på Høyres landsmøte. Hun snakket varmt om Sanitetskvinner, Røde Kors og Fransiskushjelpen i samme åndedrett som kommersielle helsebedrifter.
Men når man ikke skjelner mellom disse, risikerer man å gå glipp av det spesielle ved de ideelle. For det er jo nettopp det frivillige og uegennyttige som har skapt disse organisasjonenes enestående ry, og som gjør dem til umistelige bidragsytere til vår felles velferd.
Mange ideelle har måttet kaste inn håndkleet etter konkurranseutsetting og tøffe anbudsrunder, eller offentlig neglisjering og byråkratisk motvilje. Den trenden må vi klare å snu.