av: Sturla J. Stålsett
Tirsdag i denne uken befinner jeg meg på en gresslette midt i en by nord i Rwanda. Hundrevis av mennesker, kanskje tusen, er samlet. Kvinnene sitter rett ned på gresset forrest. Mennene står bak. Det er en underlig stillhet under den stekende sola. Unaturlig stille hvis man tenker på hvor mange vi er som er samlet.
Men stillheten kan forklares ut fra det vi er samlet for å markere:16 år siden folkemordet.
Det helt komplett uforståelige folkemordet – som var planlagt, og ble gjennomført i full offentlighet. Der mennesker av alle samfunnslag og i hele landet med ett ble til massemordere som drepte naboer, kvinner og barn rundt seg, med bare macheter. Drepte sine egne naboer, mennesker de hadde vokst opp sammen med, som de spilte fotball med, handlet med, gikk i kirken sammen med.
Folkemordet som verdenssamfunnet var blitt forberedt på, hadde informasjoner om, men praktisk talt ikke løftet en finger for å stanse. Den altfor beskjedent bemannede FN-styrken fikk ikke forsterkninger da nedslaktningene begynte å rase over landet. Tvert imot: Den fikk beskjed om å trekke seg ut – og ta med seg utlendingene, de fleste av dem hvite.
Også kirkene sviktet: Mange ofre søkte tilflukt i kirkebyggene – bare for å befinne seg fanget i en dødelig felle når drapsmennene stormet kirkene uten nåde. For oss som driver diakonalt arbeid, er dette ekstra smertefullt å vite.
Over 800 000 mennesker ble drept på 100 dager. Et Holocaust fra vår nærmeste fortid – ikke like stort i omfang, men mer effektivt og mer åpenlyst.
På sletten sitter overlevere og ex-mordere, side om side. I stillheten ligger alvoret, tyngden, minnene, skylden.
Men i selve samlingen ligger det også et håp.
For forsoning skjer, skritt for skritt, i det daglige liv. Den kan aldri dekke over lidelsen og skylden. Bare på bakgrunn av sann erkjennelse av overgrepene kan et nytt Rwanda bygges. 16 år er kort tid i dette perspektivet.
Men ved å minnes og samles, kan nye begynnelser oppstå. Livsnødvendige begynnelser for både ofre og overgripere.
Derfor var det kanskje først og fremst håp i stillheten.
16.04.2010
Tags:
Rwanda