Når jeg har tid, nyter jeg lørdagsettermiddagen med å slenge meg med på en herlig, upretensiøs fotballkamp på det innbydende kunstgresset på Frigg-feltet eller Marienlyst. Der møtes vi mange spillesugne ikke-lenger-så-helt-unge – i den ganske skadeutsatte kategorien ”overtent og undertrent” – til et par timers friske sleivspark, pretenderte lissepasninger og skyhøye innlegg. Lagene deles inn etter tilfeldig farge på t-skjortene, blant kjente og ukjente.
Disse fine fotballkampene er faktisk en av de mest flerkulturelle arenaene jeg er på. Hvor mange nasjoner og tungemål som er representert vet jeg ikke, men oppgjøret kan nok alltid betraktes som interkontinentalt i flere himmelretninger.
Idrett for alle
Fotball er, som all idrett og kultur på sitt beste, et almen-menneskelig språk. En kommunikasjonsform og et redskap for deltakelse og fellesskap langt ut over politiske, religiøse og etniske skillelinjer. Derfor er det overraskende og svært skuffende å få melding om at man i Norges Fotballforbund har vedtatt nye retningslinjer for 2010-sesongen spillere fra 13 år og oppover, der det heter, i paragraf 2.1 under overskriften ”spilleberettigelse”: ”En spiller må ha lovlig opphold i Norge for å være spilleberettiget”.
Hva tenker NFF på her? Skal fotballklubber, dommere, foreldre og trenere være politiets og UDIs forlengede arm på idrettsarenaen? Skal unger som ikke ser helt norske ut, nå få mistenkelige blikk mot seg av motspillere og publikummere – mon tro om hun eller han egentlig har lov til å være med her? Skal dommeren innføre passkontroll på sidelinja, i tillegg til kontroll av knotter og leggskinner, før kampen kan sparkes i gang?
De mange glade og dyktige fotballspillerne med annen etnisk bakgrunn på norske fotballbaner bidrar til et herlig mangfold. Gjennom deres deltakelse får vi alle se mer av idrettens inkluderende vesen. At de i tillegg løfter kvaliteten på spillet, trenger en ikke gå til eliteserien for å få bekreftet.
Ikke steng dem ute
Noen voksnes bestemmelser om hvem som kan få være i landet, og andre voksnes beslutninger om eventuelt å trosse dette, er ingen legitim grunn til å stenge barn ute fra leken. Norge er forpliktet på Barnekonvensjonen. Ifølge den har alle barn – uavhengig av oppholdsstatus – rett til å få dekket sine grunnleggende behov, til helse, til utdanning, til velferd. Det gjelder så visst også utfoldelse sammen med andre barn på idrettsbanen. Se bare artikkel 31, om hvile og fritid:
1. Partene anerkjenner barnets rett til hvile og fritid og til å delta i lek og fritidsaktiviteter som passer for barnets alder og til fritt å delta i kulturliv og kunstnerisk virksomhet.
2. Partene skal respektere og fremme barnets rett til fullt ut å delta i det kulturelle og kunstneriske liv og skal oppmuntre tilgangen til egnede og like muligheter for kulturelle, kunstneriske, rekreasjons og fritidsaktiviteter.
Jeg kan ikke forstå annet enn at NFFs nye regel, par 2.1., bryter tvert med barnekonvensjonen. Den fremmer definitivt ikke de verdier NFF og idretten ellers bekjenner seg til.
La oss slippe å få asylpolitikken inn på barnas lekeplasser eller ungdommens fritidsarenaer. Livets og politikken harde realiteter møter oss alle tidsnok.
Disse barna bærer tungt fra før. La dem ikke få møte nok en kald skulder og stengt dør.