av: Sturla J. Stålsett
Forrige uke fikk vi den triste nyheten om Gustav Lorentzens plutselige bortgang. Vi var mange som kjente en klump i halsen da. De som er omtrent min generasjon, har hatt gleden av Knutsen & Ludvigsens rare og vakre verden i minst to omganger, først som barn og så som foreldre. Få har vel skildret den helt vanlige og likevel så vidunderlige hverdagen i et mer befriende barneperspektiv enn nettopp Lorentzen og Dolmen. De viste oss på en utsøkt måte at med tilsynelatende tøys og tull kan klokskap og dypt alvor formuleres mer treffsikkert enn gjennom mange selvhøytidelige foredrag og avhandlinger.
Lorentzens engasjement for barns velferd og rettigheter var ekte og rotfestet. Rett til lek og moro! Rett til et liv som ikke er liksom-voksent, eller ikke-ennå-voksent, men som er et barneliv rett og slett. Han engasjerte seg ikke bare gjennom musikken. Han stilte også villig opp som ambassadør for Unicef, og gjorde en viktig innsats for flyktningebarn som var traumatisert av krig.
I Knutsen & Ludvigsens sangbok finner vi sarte og muntre beskrivelser av det litt triste og traurige, som for eksempel i ”Syk” eller ”Matpakkevise”. Men ikke minst møter vi et univers gjennomsyret av fest og feiring og forventning, som i den udødelige ”Kanskje kommer kongen”:
”Kanskje kommer kongen hit til middag nå i dag.
Vi har dekket på perrongen med god mat av alle slag.
Majones og gåselever med rødbeter og løk.
Det beste skal på bordet med kongen på besøk.”
Sånn kan håp, gjestfrihet og invitasjon uttrykkes!
Og – ikke minst viktig – når håpet ikke innfris, finnes det måter å leve med dét på, også:
”Men kanskje kommer'n ikke, all vår oppdekning til tross.
Det gjør ikke så mye, for da blir det mer til oss.”
Genialt, spør du meg.
Så da vi var samlet, 55 bymisjonsledere i Tøyenkirka fredag formiddag, reiste vi oss og sang ”Kanskje kommer kongen” som en håpssalme. Og vi tente et brosteinslys til minne om Gustav Lorentzen – i takknemlighet.
26.04.2010
Tags:
Barns rettigheter