I gata der jeg vokste opp ble det bygget et nytt sykehjem – eller aldershjem, som det het den gangen. Det var for oss ungene i gata et mystisk sted. Et nytt flott, stort bygg. Men det var lukket. Det var liksom et hus vi ikke visste noe særlig om, ikke hadde noe med, et sted vi tenkte og håpet at det var lenge til vi i det hele tatt skulle bry oss om. Med rette, på ett vis. Men samtidig – synd.
Fordi sykehjemmene burde være åpne, pulserende rom midt i nabolaget, midt i bydelen. Et kulturhus for naboene – gamle og unge. Et hus med rolig puls, påminnelse om tider som har vært. Et sted for omsorg og klokskap. Og masse aktiviteter!
Slike sykehjem er det vi i Bymisjonen har og vil ha. Derfor arrangerte vi åpen dag på Sofienbergsenteret og Engelsborg eldresenter på lørdag. Huset yret av liv. Ordføreren kom og kastet glans. Anders Rogg spredte humør og vakker musikk fra pianokrakken (som han for øvrig også gjør med glans som ankerpianist og skuespiller i forestillingen Evig Ung på Det norske teatret. Få med deg den, hvis du kan! Hylende morsom og dypt tankevekkende.) Valkyrien Allstars gav oss en forrykende leksjon i hyperaktuell folkemusikk. Og det var fotpleie, god mat og hyggelig prat i kafeen – og varmt vann i bassenget.
I en tid som mer enn noe dyrker hastigheten og ungdommen, kan det nesten ligge opprørsk motkraft i å åpne sykehjemmet og løfte fram eldreomsorgen som et sted der det foregår noe viktig for oss alle. Den motkraften er nødvendig. Vi trenger de lange linjene, vi trenger det stille og kanskje ordløse nærværet, vi bør lytte til den erfaringsbaserte klokskapen som våre eldste har.
Også av en annen grunn vil vi åpne sykehjemmene våre. Vi vil gjerne vise fram hvor flott og givende det kan være å arbeide med eldre spesielt, og innen helse- og omsorg generelt.
For som samfunn trenger vi at de som i årene framover skal velge hva de vil bruke livet sitt til, hvor de vil jobbe, blir fristet av de store oppgavene som venter her. Hvis prognosene stemmer, må så mye som en fjerdedel av de som går ut av skolen de neste årene velge seg en jobb i denne bransjen. Og fortsetter den yrkesmessige kjønnsfordelingen som nå (hvilket den ikke trenger å gjøre, men likevel) så bør hver tredje jente velge seg et yrkesliv innen helse og omsorg om vi skal få dekket behovet.
Det er jo mye som avgjør hva vi velger oss som yrke. Men viktigst av alt er vel lystprinsippet: Er dette noe jeg kan komme til å trives med? De mange negativt vinklede reportasjene om eldreomsorgen i mediene er ikke til hjelp i denne sammenhengen – selv om de selvsagt også er viktige. En åpen dag på et godt drevet sykehjem kan derfor være en viktig motvekt.
Det skjer så mye positivt og godt innen eldreomsorgen. Velkommen inn, og se selv!