I går holdt vi, tradisjonen tro, gategudstjeneste utenfor Stallen på Oslo S. Hutrende og småtrippende stod vi i ring rundt krybben og et lite provisorisk alter med brød og vin. Rundt oss var det ennå travel innspurt, på vei mot toget, eller bort til Oslo City. Jeg sa noen ord for kvelden. De følger her, med ønske om en lys jul:
Byen full av lys
Denne byen er full av lys. Se rundt dere. Det er alltid lys på her. Døgnet rundt. Neonlys. Reklamelys. Blendende lys. Trafikklys. Glorete lys. Prangende lys.
Det er så lyst i byen, at det er vanskelig å se stjernene. Det vet enhver som har latt seg forundre og begeistre av den vrimlende stjernehimmelen sett fra skogen eller fjellet midtvinters.
Denne byen er alltid full av lys. Men det er sjelden levende lys. Og jeg vet ikke hva dere synes, men for meg er det langt mellom de lysene som varmer. Oftest er lyset dødt - og kaldt. Kaldt som vintergatene rundt oss. Kaldt som dette torget, Lille julaften 2010.
Menneskene gjør byen varm
Derfor er det bra vi samles her, akkurat nå. Det er menneskene som gjør byen vakker, sier vi av og til i Bymisjonen. Og det er mennesker, det er vi, som kan gjøre byen varm. Det er vi som kan lyse opp i det mørket som finnes selv midt under gatelyktene, lyskasterne, de gigantiske lysskjermene.
For selv om det alltid er lys i denne byen, er byen også et skyggeland. Vi er mange her i denne byen som av og til, eller ofte, eller kanskje hele tiden, vandrer i mørket.
Det er mennesker rundt oss som gruer seg for nok en natt med ned mot tjue minus, og ingen varm seng, ingen stor og myk dyne å krølle beina opp under. Det er mennesker rundt oss som begynner å bli alvorlig slitne av å gå rundt i uterommet om dagen, som blir avvist i de travle handlepalassene der det alltid er varmt, og alltid blendende lyst. Medmennesker, som kjenner den doble kulda i avvisningen, både om dagen og natta. Menneskelig kulde er nok verre enn meteorologisk kulde. Men begge deler er livstruende.
Og det er mennesker rundt oss, eller kanskje det er oss, som nok har mat og klær og poser med gaver og mer til. Men som vet om et ensomhetens tusmørke inni seg, eller kjenner på minner eller savn som kaster lange skygger.
Å ikke bli sett, selv når det er lyst
Lyset skulle gjøre synlig. Men midt i lyset opplever mange at de ikke blir sett. Det har vi i Bymisjonen satt et spesielt fokus på i denne adventstida. Mange blir oversett. Enten ved at de faktisk ikke blir sett. Eller at de ikke egentlig blir sett. Ikke blir sett med varme og anerkjennelse. Særlig gjelder det barn.
Hva trenger et menneske for å være menneske? For å bli hva det er, for å utvikle seg, vokse og trives? Selvsagt – et menneske trenger varme, trenger mat, trenger skole og helsehjelp. Men like nødvendig, like fundamentalt, er noe annet:
Et menneske trenger anerkjennelse.
Anerkjennelse er det lyset som synliggjør, det lyset som varmer, det blikket som løfter opp og fram. Enten vi er unge eller gamle; enten vi er født og oppvokst i denne byen eller tilreisende til den med eller uten invitasjon og rette stempler i passet; enten vi har penger på konto eller bare mynter i en kopp – vi er alle helt avhengige av andres anerkjennelse.
Jul: Guds anerkjennelse
Jula handler om dette. Den handler om det lyset som stråler opp der det er mørkt på tross av tusen watts lyskastere og blinkende neonfarger. Jula handler om det helt spesielle lyset som tilhører det folk som vandrer i mørket.
Evangeliet er et særlig godt budskap til alle som bor i skyggelandet. For julens kjerne er Guds ubetingede og absolutte anerkjennelse av det menneskelige, av alle mennesker. Gud møter oss som et sårbart og utsatt barn i en fattig stall. Der ser vi Guds ja til det menneskelivet, til alle menneskeliv slik de er, ikke bare slik vi synes de burde være.
Det menneskelige kan romme det guddommelige. Det guddommelige kan ta bolig midt i blant oss, i skyggelandet. Dette er julens mysterium, det glade julebudskapet som vi skal høre, lese, synge om og feire – og så gjøre.
Send videre
For det er menneskene som gjør byen vakker. Og det er vi som kan la julens budskap få hender, føtter og stemmer. Det gjør vi ved å sende anerkjennelsen videre. Til alle utslåtte, til alle ensomme, til romfolk og rusavhengige, til aleneboende eldre og til oversette barn og unge i alle aldre: Du er stor. Du er unik. Du er uerstattelig i Guds øyne. Du er en stjerne på Guds himmel.
Kanskje må det være mørkt rundt oss, for at vi kan se deg skinne. For det er så lyst i byen, at vi kan ha vanskelig for å se stjernene, menneskene og Gud. Så la oss høre dem igjen, disse eldgamle ordene fra profeten Jesaja, og våge å tro dem:
Det folk som vandrer i mørket,
får se et stort lys;
over dem som bor i skyggelandet,
stråler lyset fram.
Du lar dem juble høyt
og gjør gleden stor.