Så har vi hatt gjestebud i Tøyenkirka igjen. Det var dekket til 140. Men det viste seg å bli i snaueste laget. For en opplevelse!
Ute var det bitende kaldt. Minus fjorten, minst. Inne i kirkerommet var det myldrende, dampende, summende fellesskap. En mangfoldig frivillighær i oransje t-skjorter “tjente ved bordene”. Og ved disse langbordene var vi mange slitne, gode og sultne mennesker i de fleste aldre og med alle tenkelige bakgrunner og livssituasjoner, som hev innpå av den gode julematen som Benn og Heidi hadde tryllet fram.
Det var musikk. Det var allsang. Det var treretters, med rikelige porsjoner. Og det hele var ledet og rammet inn som en gudstjeneste. Midt i måltidet var det et annet måltid: Nattverd.
Nåde over nåde
Med god grunn: Gjestebudet er et tema som går igjen fra først til sist i Bibelen. Det er det optimale uttrykket for fellesskapet. For gleden. For nåden. Et glimt av himmelen, her & nå.
Som hos profeten Jesaja:
På dette fjell skal Herren, Allhærs Gud,
gjøre et gjestebud for alle folk,
et gjestebud med fete retter,
et gjestebud med gammel vin,
med fete, margfulle retter
og gammel, klaret vin.
På dette fjell skal han fjerne
sløret som tilhyller alle folk,
dekket som er lagt over alle folkeslag.
Han skal oppsluke døden for evig.
Herren vår Gud skal tørke
tårene bort fra hvert ansikt.
(Jesaja 25, 6-7)
Dette festmåltidet er i følge evangelisten Lukas spesielt for dem som ellers ikke er vant med så mange invitasjoner:
'Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.' Tjeneren kom tilbake og sa: 'Herre, jeg har gjort som du sa, men det er ennå plass.' Da sa herren til tjeneren: 'Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt. For det sier jeg dere: Ingen av dem som var innbudt, skal få smake festmåltidet mitt.' (Luk 14, 21-24).
Få har vel grepet essensen i dette så godt som Karen Blixen i novellen “Babettes gjestebud”. Det forløsende, overraskende, overveldende fellesskapet, som bygger på nåde over nåde: Ikke bare på den uendelige raushet og de fantastiske kjøkkenferdighetene til den franske flyktningekvinnen – til overmål en ‘papist’! – men også at hennes raushet var muliggjort av en premie i det store lotteriet.
I Kirkens Bymisjon steller vi mer enn gjerne til gjestebud. Gjestebudet må, som nåden, alltid være mål i seg selv. Ikke instrument for noe annet. Det som er og som gis, er på ett vis det hele. Nåde og fellesskap. That’s it.
Og samtidig, eller nettopp da, kan det åpne for så mye mer. Som denne desemberkvelden i Tøyenkirka.