Hva er det som beveger oss i retning av hverandre? Hva får oss til å se hverandre? Hva får oss til å ville, og våge, og holde ut å gjøre det gode?
To liv som endte for 100 år siden
Søndag hadde vi en spennende kulturkveld i Tøyenkirka. Overskriften var: "Men kan de gode gjerninger redde verden?" Det handlet om to store , berømte, historiske menn. To nobelprisvinnere. Henry Dunant, grunnleggeren av Røde Kors, og Bjørnstjerne Bjørnson. Forestillingen var satt sammen og ble framført av Gisle Kavli, som er avdelingsleder i Røde Kors, og skuespilleren Morten Jostad.
Vi fikk del i den utrolige historien om Røde Kors' grunnleggers personlige mot og store fall. Han som stiftet Røde Kors og la grunnen for Genéve-konvensjonene, og som vant den første fredsprisen for det, var også den første som ble eksludert fra organisasjonen. Han endte som en fattig og ensom vandrer, ukjent og misaktet.
Denne dramatiske historien ble flettet sammen med tekster av Bjørnstjerne Bjørnson, som også vant Nobelprisen, og som dessuten var den som foreslo at Henry Dunant skulle få fredspris. Begge døde for 100 år siden - i 1910. Og de siste ordene den store forfatteren skriblet ned på et ark før han dro sitt siste pust, var disse: "De gode gjerninger redder verden".
Sårbarhetens paradokser
Men gjør de det? Og hva får oss i tilfelle til å ville gjøre gode gjerninger?
Denne kvelden handlet også om oss. Om hvem vi er som mennesker. Og hva vi kan gjøre. Hvilken forskjell vi kan gjøre, hver og en av oss.
Et grunnord i våre liv, og i vår tid, er sårbarhet. Vår tid jager etter sikkerheten. Men våre liv bygger på sårbarheten. Det er et paradoks jeg tror det er viktig å ta oss tid til å grunne over, og handle ut fra.
Av og til snakker vi om ”de sårbare gruppene”. Både Røde Kors og vi i Kirkens Bymisjon oppfattes av mange først og fremst å rette vår virksomhet mot noen bestemte grupper, noen bestemte mennesker. Nå for tiden får de ofte samlebetegnelsen ”sårbare” – enten det dreier seg om fattige her hjemme eller ute, jordskjelvofre eller rusavhengige eller aldrende demente.
En slik gruppe som vi sammen – Røde Kors og Bymisjonen – har satt søkelyset på og strukket ut en hånd for å hjelpe, er papirløse flyktninger. Det har ikke vært uten rabalder fra ulikt hold. Arbeidet er ikke enkelt. Men vi er sikre på én ting: Intet menneske er ulovlig. Ethvert menneske har krav på respekt, og på hjelp når nød og sykdom truer.
Men en slik framstilling av denne gruppa eller andre grupper som særlig sårbare kan få oss til å glemme noe helt fundamentalt. At vi alle er sårbare. Sårbarhet er et menneskelig grunnvilkår. Fra vogge til grav er vi som mennesker sårbare. Sårbarheten forsvinner aldri, den veksler bare, endrer karakter og form og grad.
Homo vulnerabilis
Vi er homo vulnerabilis – det sårbare menneske – alle som én. Gudskjelov!
For sårbarheten er ingen svakhet. Ingen ulykke. Det er den som gjør oss menneskelige. La oss tenke oss et usårbart menneske – en umulig tanke. For om det skulle finnes en usårbar person, ville hun eller han jo være – umenneskelig.
Hvorfor? Fordi sårbarheten åpner oss for hverandre. Den setter oss i stand til å gjenkjenne den andres behov for oss. Dermed er den ikke bare en betingelse for vår menneskelighet, men også en betingelse for at vi skal kunne handle etisk. Det er sårbarheten som krever gode gjerninger. Men det er også sårbarheten som setter oss i stand til å gjøre gode gjerninger. Til å åpne oss mot hverandre, ta del i hverandres trengsler og lidelser, og handle med barmhjertigheten og rettferdigheten som ledesnor.
Det er sårbarheten som bærer og former de gode gjerningene. For om vi ikke kjente vår egen sårbarhet, ville vi ikke kunne gjenkjenne den andres sårbarhet. Og da ville vi ikke vite at den andre trengte oss.
Sårbarhet som ressurs - og styrke
Og sårbarheten forteller oss også noe om hva den andre kan trenge. Slik blir sårbahret også en etisk ressurs. Den kan bli en styrke. Den kan gi form til de gjerninger som holder verden oppe, og som – ja, vi tror det, med Guds hjelp, kan redde verden.
Det var en sterk opplevelse Gisle Kavli og Morten Jostad ga oss denne kvelden – som stod i samarbeidets navn mellom Røde Kors og Kirkens Bymisjon. Og i sårbarhetens, den menneskelige og guddommelige sårbarhetens navn.
For temaet fikk en egen klangbunn i det flott kirkerommet på Tøyen, som er farget av bekjennelsen til den Gud som selv gjorde seg sårbar, for å redde verden.