Fattigdom har mange ansikter. Ingen av dem er vakre. Fattigdom er grelt. Urettferdig. Fattigdom fører til uverdighet, sjukdom, sult, ensomhet. Det betyr ikke at fattige mennesker ikke er vakre, ikke har sans for skjønnhet, eller ikke har noe å dele. Ofte er det sånn at de som har minst, deler mest. Det går ei linje fra den fattige enkas skjerv som vi kan lese om i Bibelen, til minstepensjonister som skrur ned varmen og sender penger til gode formål. Eller til de mange gjestene vi har i Kirkens Bymisjon som verner om hverandre, passer på når noen ikke kan passe på seg eller sitt. Mye vakker medmenneskelighet i det. Mye å lære av det. Så er det sånn at vi både globalt, nasjonalt og lokalt anser fattigdom som noe som skal bekjempes. Vi må bare huske på at det ikke er den fattige som skal bekjempes. Det er svært viktig å kunne skille på det. Det ser også ut til å være en vanskelig øvelse når det ropes på lover i stedet for tiltak.
Vi er over halvveis i det europeiske året for bekjempelse av fattigdom og sosial ekskludering. Og det er Fokusuke mot fattigdom i Trondheim akkurat nå hvor bla Batteriet Midt-Norge er med som bidragsyter. Det er EU som står bak, målsetningene går på å øke kunnskap og bevissthet, fornye politikk og forpliktelser – samt sette søkelyset på hvordan vi alle kan bidra til inkludering. Det handler om husløse, barnefattige og inkludering av romfolket spesielt på europeisk nivå. Mens det i Norge også handler om å endre holdninger i befolkningen, samt strategier som retter seg mot ”personer som er utsatt for fattigdom, slik at de skal være informert om hvilke muligheter de har – noe som kan bidra til å skape motivasjon for endring.” Det er også fokus på frivillige organisasjoners rolle som arena for deltakelse og inkludering.
Det siste punket veit vi mye om i Kirkens Bymisjon. Vi er en arena for deltakelse og inkludering på flere vis. Mandag denne uka satt det tett av folk ”av alle slag” under galleriet i Vår Frue, spist av den samme suppa og hørte på årets ”Fattigmann”, Eddi Eidsvåg. Etterpå viste Cinemateket en amerikansk film om fattigdom - realistisk og poetisk, sterk og vakker. Jeg kjente meg inkludert, det var det fleire som gjorde. Og i kveld blir tematikken tydelig i Torsdagsmessa.
Bymisjonens drøyt tusen frivillige melder stadig at de får mer enn de gir, fordi de lærer så mye om livet – enten det er som telefonvakt i Kirkens SOS, frivillig i Home Start Familiekontakten, vert i Vår Frue eller som Natteravn. Så her endres det holdninger over en lav sko. Det integreres også. Mange som har vært satt ut av samfunnet, finner veien tilbake til det sivile samfunn gjennom å ta på seg forpliktelser som frivillig. Det viste seg at den sjuke kunne bli frisk. Fangen kunne bli fri. Den som har vært definert som en hjelpetrengende, kunne sjøl tre støttende til. Rekke ut ei hand i rette tid.
Men for at dette skal kunne skje, spørs det om ”å bli informert om hvilke muligheter de har”, holder som strategi og handling. Hvis erfaringa di er mistenkeliggjøring fra ”vesenets” side – kommer du ikke langt med informasjon. Du må faktisk få mulighet. Få et handlingsrom. Uten tilgang til handlingsrom, ingen endring. Så ja, arenaer for deltakelse og inkludering må finnes. Men deltakelsen må være reell. Derfor er det så viktig at brukerorganisasjoner får gode vilkår og arenaer for medvirkning – Fokusuka er et eksempel på det.
Å bekjempe fattigdom eller motvirke sosial ekskludering er ingen selskapslek. Det er hardt politisk, sosialt og medmenneskelig arbeid. Der vi må se realiteten i hvitøyet. Men aldri miste menneskets mulighet, skjønnhet og verdi av syne. Det gjelder å se godt i vår tid. Se igjen – re spectare – respekt.
siv.limstrand@bymisjon.no