Som gateprest i Kirkens Bymisjon er jeg prest i Den norske kirke. Det gjør meg mange ganger pinlig berørt. Som når jeg ser sure og fornærma biskoper sørfra på Dagsrevyen som ikke får viljen sin i hvor en tolvte biskop skal plasseres. ”Får vi det ikke som vi vil, kan det bare være” retorikken, var som henta ut av sandkassa. Uverdig, tenkte jeg. Hva må ikke folk tenke om kirka når vi holder oss med slike ledere?
I forrige uke blei jeg pinlig berørt igjen, først over en kollega som ikke ser ut til å ha det teologiske og pastorale gangsynet på plass når han gir ut boka ”Sex i Bibelen” og kaller det et sjelesørgerisk prosjekt for å minske folks skam og skyldfølelse i forhold til sex. I alle kanaler var sokneprest Einar Gelius på plass ”for å slå inn ei dør som allerede er åpen, og så stille seg midt i den med seg selv”, som presten Rolf Berg sa i en av debattene.
Professor i teologi, Jone Salomonsen skriver i en Dagbladkronikk at omgangen med bibeltekster hadde stått til stryk ved Teologisk Fakultet. Og mener at biskop og prost burde bekymre seg om hvordan de vil ”sørge for etterutdanning og videreutdanning og kontinuerlig skjerping av faglig og etisk nivå”. Salomonsen leser en manglende etisk innlevelse i det historiske misforholdet mellom kjønn og makt, inkludert sin egen prestemakt ut av Gelius’ bok. Om analysen er riktig, er det klart dette er alvorlig. Og krever en helt annen reaksjon og refleksjon enn det som ser ut som biskopenes magereaksjon av tristhet og uro og prostens rasling om brudd med bekjennelsen og mulige arbeidsmessige konsekvenser. Det var også pinlige øyeblikk.
Så kan jeg tenke det er rått parti: et velregissert pr-opplegg fra et høyprofilert forlags side tar alle på sengekanten, og tvinger kommentarer ut på et tidspunkt hvor ingen har fått lest eller tenkt seg om. Men der magereaksjonen like fullt blir avslørende.
Da var det godt at Bjørn Eidsvåg hentet fram presten i seg og skrev i VG under tittelen ”La folk styre med sexen sin selv”, at han var mer opprørt over biskop Kvarmes syn på seksualitet som fører til at ”folk som praktiserer homo/lesbe-sex ikke kan jobbe i kirken.” Eidsvågs hovedanliggende er at det er ikke noe i presteutdannelsen som gjør oss kvalifiserte til å være seksuelle veiledere. Å behandle folks seksuelle problemer bør overlates til psykologene.
Det kirken er kvalifisert til å si noe om, på basis av Bibelens fortellinger, er kjærlighet, nåde, barmhjertighet, menneskeverd – skriver presten Eidsvåg. Det har han rett i. Men jeg tror at vi er nødt til å streve med konkretiseringene. Det går nemlig på menneskeverdet løs når ”praktiserende” homofile ikke får jobbe i kirka. Talen om kjærlighet, nåde, barmhjertig og menneskeverd blir hul når den seksuelle ”biten” av et menneske blir et salighetsspørsmål i seg selv – og ikke hvordan den forvaltes.
Det er her etikken kommer inn. Og den hører også hjemme i det sjelesørgeriske rommet. Selvsagt gjør den det, slik alt som har med menneskelivet å gjøre, hører til der. Inkludert det seksuelle og det vi som kirke må ha påført folk. Det må vi faktisk forholde oss til. Hver og en av oss som er del av kirken, i kraft av ordinasjon eller dåp. Vi er kirkens kroppsspråk nå. Det er vi som taler om kjærlighet, nåde, barmhjertighet og menneskeverd. I både åpne og lukkede rom. Med ord og med handling. Og med myndiggjøring og livsmot som ledestjerne.
Jeg er heldig som arbeider i den diakonale organisasjonen Kirkens Bymisjon. Der vektlegges handling mer enn ord. Vi blir kontinuerlig prøvd på vår troverdighet gjennom hva vi gjør. I dag kommer formannskapet på frokost i Bymisjonssenteret. Jeg har forventninger til samtalen.
siv.limstrand@bymisjon.no