Trine var ulykkelig. Hun følte at hun ikke betydde noe for noen. At ingen ville ha kommet til å savne henne dersom hun hadde blitt borte. Trine hadde begynt å kutte seg selv på armene. Det ga henne følelsen av å være til. Skolen reagerte.
Hos Bymisjonens virksomhet Robust ble Trine invitert til å tegne livet sitt ved hjelp av treet som metafor. Stammen representerte ferdigheter. Greinene ønskene og drømmene. Bladene mennesker hun har satt pris på, osv. Etter hvert begynte hun å oppdage sammenhenger i livet sitt, og sakte gikk det opp for henne at livet hennes ikke var så fattig som hun hadde kommet til å tenke om det.
Da hun skulle tegne og sette navn på røttene, stoppet Trine opp. ”Hvor kommer du fra?” Hun hadde vokst opp på ulike institusjoner for barn og ungdom. Hun hadde mange vanskelige minner om foreldrene. Trines trestamme, derimot, var ganske fullskrevet av både ferdigheter og kunnskap hun selv satte pris på. ”Så hvor stammer alt dette fra?”, spurte Brit på Robust.
Trine begynte å forstå betydningen av nabodamen i oppgangen, pappaen til en veninne, bestemoren, mannen i kiosken borti veien. Disse ansiktene var blitt borte for Trine. Disse menneskene hadde sett henne! Hun hadde følt seg betydningsfull i deres øyne.
”Hva tror du at du kan ha betydd for bestemoren din da?” spurte Brit. Trine smilte med tårer i øynene da hun fortalte om hvordan bestemoren alltid hadde ’lyst opp’ ved synet av henne. Trine hadde gjenoppdaget sin egen verdi. Det skulle få uvurderlig betydning for fortsettelsen.
