Kristian hadde vondt i magen nesten hver eneste dag. Etter hvert orket han ikke å gå på skolen og moren hans ble mer og mer bekymret. Hun forsøkte å oppmuntre ham: ”Du må prøve å holde ut. Det blir bare verre hvis du fortsetter sånn. Du kan ikke være hjemme uten grunn.”
På skolen var læreren også fortvilet. Hun kunne ikke skjønne at han hadde hatt det vondt i klassen. Ingen var slemme mot han. Skolen holdt flere møter der de voksne diskuterte Kristian. Mange fremsatte sine tanker om ham, hva som plaget ham, hva som kunne hjelpe nå. Det gjaldt å finne rett tiltak fortest mulig. I beste mening ble det bestemt at Kristian skulle bytte klasse, men det ble ikke mindre vondt i Kristians mage etter at han fikk vite det.
Læreren kontaktet Bymisjonens virksomhet Robust for å be om hjelp til å finne ut hva Kristian strevde med. ”Hva tenker du skal til?” spurte Marianne på Robust. Spørsmålet ble starten på en samtale hvor Kristian fikk anledning til å formulere det som viste seg å bli en vel gjennomarbeidet plan for hvordan han skulle klare å komme tilbake til klassen. Punkt for punkt meislet Kristian ut planer sammen med Marianne. Noe ville han trenge hjelp til, men det meste skulle han klare sjøl.
Etter relativt kort tid befant Kristian seg atter i klasserommet sammen med klassekameratene. Han syntes ikke at han trengte å spekulere mer i hva som hadde gått galt og hvordan dette startet. Han følte seg ikke lenger svak og hjelpeløs. Nå var han tilbake. Og han var stolt fordi det var han selv som hadde vært arkitekten.
