Nå må politikerne ta ansvar!
Hva skjer hvis mitt hjem legges ut på anbud? Eller enda verre: Hvordan ville det være dersom både hjemmet mitt og mine nærmeste ble konkurranseutsatt? Det ville selvsagt være en stor krise for meg å miste den grunnleggende tryggheten som heter hjem og fellesskap. Dersom mitt hjem og mine nærmeste legges ut for konkurranse, er vi i realiteten tilbake til gamle dagers legd-ordninger. Den som kan tilby et akseptabelt hjem, til en rimeligst mulig pris, får ansvaret og omsorgen. Det er det som nå har skjedd i Trondheim. Hallo, er det på tide å våkne opp?
Vår søsterorganisasjon, Kirkens Bymisjon i Trondheim startet før jul i fjor en bolig for enslige mindreårige asylsøkere. Dette skjedde etter sterke oppfordringer fra så vel kommune som stat. Fire ungdommer flytta inn. Dette er ungdommer som Trondheim kommune har et bosettingsansvar overfor. Tiltaket har hatt en veldig god utvikling. I sommer ble så boligen brått konkurranseutsatt. Det betyr at den stabiliteten som ungdommene er i ferd med å bygge, settes på spill. De risikerer å miste både hjemmet sitt og sine nærmeste omsorgspersoner, dersom en annen aktør enn kirkens Bymisjon leverer et tilbud som er billig nok og godt nok.
Det er selvsagt uakseptabelt å behandle en ideell organisasjon på denne måten. Investeringer og oppstart av ny virksomhet, forutsetter en viss stabilitet. Men det som er mye verre enn dette, er den utryggheten som ungdommene utsettes for.
Ved siden av mitt arbeid i Kirkens Bymisjon er jeg styreleder i NOAS, Norsk organisasjon for asylsøkere. I den forbindelse besøkte jeg i dag Hvalstad Transittmottak. Der bor det for tiden ca. 90 ungdommer mellom 15 og 18 år som har søkt asyl i Norge. Dette er ungdom på vent, på leit, med håp om et bedre liv. De av ungdommene som får innvilget opphold i landet, skal etter hvert bosettes i en eller annen kommune. Alle vet at mange har traumatiske opplevelser i bagasjen. Det kan være fra krig eller konflikt de har flyktet fra, eller det kan være spor etter opplevelser fra en langvarig og farefull reise gjennom flere verdensdeler. Det unge mennesker i en slik situasjon trenger mer enn noe annet, er trygghet, forutsigbarhet, og stabile voksne omsorgspersoner.
Når boligen i Trondheim konkurranseutsettes, er det for meg en stor gåte hvorfor dette skjer. For det første kan det umulig være til ungdommenes beste å påføre dem denne utryggheten. Her får sårbare ungdommer en ekstra byrde, som ingen kjenner konsekvensene av. For det andre er Trondheim kommune slett ikke pålagt å konkurranseutsette boligen. Slik konkurranse er med andre ord noe som politikerne har valgt, eller i det minste akseptert. Det er urovekkende. Enten har de ansvarlige for liten kompetanse på feltet, eller de har bevisst valgt å konkurranseutsette på tross av kjennskapen til at slik konkurranse ikke trenger å finne sted. Begge alternativer er alvorlige.
KOFA, den statlige klagenemnda for offentlige anskaffelser, slo 13. juni fast at Bufetat ikke trenger å kunngjøre en konkurranse for å kjøpe barnevernsplasser til enkeltbarn. Det slås fast at barnets beste skal ha forrang i slike prosesser, og at den økonomiske siden ved innkjøpet er underordnet. Dette er en viktig og prinsipiell avgjørelse. KOFA slår samtidig fast at myndighetenes innkjøp av barnevernsplasser fra ideelle kan skje uten kunngjøring.
Uansett om politikerne i Trondheim har valgt å innføre legd-ordningen med åpne øyne, eller det har skjedd i kunnskapsløshet, er tiden nå inne for å våkne opp, stoppe prosessen og beklage overfor de ungdommene som har blitt konkurranseutsettingens uskyldige ofre. Deretter bør den samme kommunen invitere de som driver boligen i dag, Kirkens Bymisjon i Trondheim, til et samarbeidsmøte der en i fellesskap kommer fram til hvordan både boligen og omsorgspersonene kan være den stabile grunnvollen som disse ungdommene trenger videre. Samarbeidet mellom en kommune og en ideell organisasjon må i en slik situasjon skje med stor åpenhet og gjensidig respekt, ikke gjennom konkurranseutsettingens lunefulle spill.