Den internasjonale dagen for rom-folk og rom-kultur er 8. april. Dagen har fått lite oppmerksomhet i Norge. Men vi trenger minst én dag i året med et kollektivt kunnskapsløft om rom-folks historie, levekår og utfordringer i Europa. I tillegg kunne dagen med fordel benyttes til selvkritisk, holdningsskapende arbeid.
I Norge finnes det organisasjoner som fremmer rom-kultur og motarbeider fordommer. Artisten Raya er i sentrum under den årlige sigøynerfestivalen i Kulturkirken Jakob. På tross av hennes og andres store innsats som formidlere, har dessverre diskrimineringen enda ikke opphørt og fordommene ikke fordampet. Særlig i møte med tilreisende rom fra Romania er det tydelig at fordommer, og til tider renskåren rasisme, har gode kår. 8. april burde være en dag for oppgjør med historiens brutale politikk overfor rom, en dag der vi europeere møter hverandres blikk og leter etter nye og inkluderende former for likeverdig samliv.
I Kirkens Bymisjon har vi en freidig visjon: at menneskene i byen erfarer respekt, rettferdighet og omsorg. Alle, uavhengig av statsborgerskap eller andre skap vi defineres inn i, trenger å erfare dette. Også for tilreisende fra Romania, som prøver å bøte på en marginal tilværelse med tigging eller trekkspill, flaskepant eller andre lite inntektsbringende sysler, er respekt, rettferdighet og omsorg, nødvendige erfaringer. Derfor trenger vi 8. april som en årlig påminnelse om kampen for rettferdighet, og som en gjentakende treningsøkt i å vise hverandre omsorg og respekt.
Historieundervisning er en selektiv øvelse. Det meste går vi glipp av. Men må kjennskapen til rom-folks historie være så lav som den er nå? Når Hitlers utrydding av kanskje en halv million rom har fått så lite oppmerksomhet, henger det sammen med at Europa aldri har tatt grundig oppgjør med denne delen av historien? Hvor mange vet at rom ble holdt som slaver i Romania så sent som i 1856? Min ugne følelse er at disse grå flekkene i historiekunnskapen har sammenfallende årsaker med det faktum at reisende rom-folk ble nektet adgang til Norge inntil nylig. Da fremmedloven ble vedtatt i 1927, inneholdt den et absolutt forbud mot adgang til landet for sigøynere og "andre omstreifere". I 1956 ble ikke lengre sigøynere nevnt som etnisk gruppe, men avvisning av "omstreifere o.l." var fortsatt regulert av loven. Konsekvensen var at den samme, avvisende praksisen fortsatte. Hvor mange 8. april-markeringer trenger vi for å komme til rette med denne delen av historien?
Rom er trolig Europas største og mest diskriminerte minoritet. Norge har lite å skryte av når det gjelder behandling av minoriteter gjennom historien. De siste årene har vi i deler av Europa sett en økende rasisme overfor rom. Voldelige aksjoner har foregått uten at majoritetsbefolkningen har sagt stopp, og uten at sentrale politikere har tatt opp kampen. Det har gitt negativ politisk gevinst å kjempe for rom-folks rettigheter. Hendelsene i Frankrike har ført til en motreaksjon. Sarkozys utvisningspolitikk overfor rom er neppe verre enn det som skjer i andre europeiske land, men det siste året kan en likevel se konturene av en bredere europeisk støtte til rom-folks rettigheter. Ungarn har satt integrering av rom øverst på dagsorden under sitt EU-presidentskap. EU vil i juni vedta et nytt rammeverk for nasjonale integreringsstrategier for rom. Det kan være et viktig skritt, dersom EU setter en ny standard for inkluderingspolitikk. Vi håper at dette rammeverket også omtaler migrasjon og mottakerlandenes forpliktelser overfor tilreisende. Vi håper også at Europa utvikler seg på en måte som setter oss i stand til å ta et oppgjør med egne fordommer og norsk historie overfor rom. I Kirkens Bymisjon vil vi følge prosessen nøye, og se til at også norske myndigheter setter seg i bevegelse for å fremme rom-folks rettigheter, både her og i resten av Europa. Dersom 8. april minner norske myndigheter om hvor viktig inkluderingskampen er, har datoen allerede begynt å få stor betydning.