Hotellrommet og du
kler hverandre nå.
Dere er
passelig rene,
passelig varme,
passelig intetsigende.
Og ikke en sjel bor der.
Kolbein Falkeid, fra samlingen "Noen skritt unna".
Vi er samlet om det mest normale av alt. Å bo. Nærmere basisbehov kommer vi knapt. For de fleste av oss det selvfølgeligste i verden. For noen en nesten uoverstigelig oppgave. For andre en drøm. For alle en grunnleggende rettighet. Retten til å bo.
Fra så og si tidenes morgen har imidlertid spenningen, for ikke å si striden, mellom det bofaste og det vandrende, flyktige; mellom bonden og jegeren; mellom den innfødte og inntrengeren vært konstant. En av de tidligste kildene til opprinnelse vi bærer i vår egen kultur er de bibelske mytene i 1. Mosebok. Der finner vi for eksempel fortellingen om brødrene Kain og Abel. Kain var jordbruker. Abel var sauegjeter. Det oppstår misunnelse mellom dem, så ille at Kain slår Abel i hjel. Men Gud stiller Kain til ansvar. ”Hvor er din bror?” Kain forsøker å vri seg unna ansvaret: ”Skal jeg være min brors vokter?” Skulle jeg bry meg om ham? Guds svar er klart: ”din brors blod roper til meg fra jorden.” Kains straff er at han skal være ”hjemløs og fredløs på jorden.”
Men likefullt, den hjemløse og fredløse Kain får også Guds beskyttelse. ”Herren satte et merke på Kain”, står det, ”for at ingen som møtte ham, skulle drepe ham.”
Hva nå enn denne dramatiske urfortellingen handler om og betyr, så ser vi altså en gryende spenning fra første stund mellom det bofaste og det hjemløse og fredløse. Og Guds stillingstagen i konflikten er – overraskende nok – ikke entydig på fredens og hjemmets side. Også den fredløse får beskyttelse. Senere forsterkes denne stillingstagen for outsideren, for den hjemløse, for flyktningen. Ja etterhvert hører vi fortellingen om Mesteren selv som omtaler seg som en hjemløs omstreifer: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på.»
Det er spennende å møtes på tvers som dette – på tvers av fag, - arkitektur, økonomi, eiendomsforvatning, sosialt arbeid, politisk og administrativ ledelse, ...på tvers av roller, posisjoner, og politiske, sosiale og politiske plasseringer – for å drøfte noe så grunnleggende som angår oss alle, men som særlig settes på spissen for enkelte mennesker og grupper.
Konferansen begynner i dette helt enkle som forener vår interesse og engasjement: Alle fortjener et sted å bo. Alle fortjener et godt sted å bo – et sted de kan kalle sitt hjem. Enten det er i enebolig eller blokk. I leiegård eller på institusjon. I fengsel eller på sykehjem.
Men dette selvfølgelige er ikke så lett å innfri, når det kommer til stykket. Hvorfor ikke? Og hva skal til? Og hvordan kan vi jobbe bedre sammen – på tvers og langs – for å komme nærmere et slikt mål?
Dette er noen av utfordringene som skjuler seg bak den spennende tittelen jeg har blitt tildelt for dette åpningsforedraget: Hvordan fremme sosialt bærekraftige bomiljø? For å nærme oss noen svar må vi først og fremst få tak på hva ’sosial bærekraft’ kan være. Og deretter se hvordan dette forholder seg til bomiljøer.
”Bærekraftig” kjenner vi først og fremst fra FN-rapporten om vår felles framtid, også kalt Brundtlandsrapporten. Der ble bærekraftig utvikling definert som en utvikling som tilfredsstiller behovene til dagens generasjon uten å ødelegge muligheten for kommende generasjoner til å få dekt sine behov. Bærekraftig utvikling omfatter både økonomisk bærekraft, bærekraft for miljøet og sosial bærekraft, der også den kulturelle dimensjonen inngår.
Det sosiale har med fellesskap å gjøre. Fellesskap på tvers av forskjeller. Det sosiale spenner med andre ord over både generasjonsmessige, etniske eller kulturelle, kjønnsmessige, politiske eller religiøse forskjeller. Et sosialt bærekraftig bomiljø kan da defineres som et bomiljø som bidrar til at det bygge fellesskap på tvers av slike forskjeller,. Det er ingen liten ambisjon, selvsagt. Men ikke desto mindre spennende å ta fatt på.
Kan bomiljø i seg selv bidra til å skape fellesskap over skillelinjer og motsetninger? Eller er det ikke snarere motsatt? Vi vet hvert fall at bomiljø og boligmønstre i generasjoner og århundrer har vært med på å bekrefte og forsterke slike skiller.
Denne sosiale segregeringen eller hierarki-mekanismen knyttet til bosetningmønstere har slett ikke vært tilfeldighetenes spill. Ofte har det vært en følge av en bevisst strategi. Særlig ble det under framveksten av moderniteten viktig å få utskilt og atskilt fra fellesskap de uøsnkede individene og gruppene. De ’unormale’. Avvikerne.
Ett tidlig eksempel på denne bevisste strategien finner vi hos en ivrig fransk byplanlegger ved navn Morelly allerede i 1755: I jakten på ”den fullkomne byen” tenkte Morelly seg at de innbyggerne som av en eller annen grunn ikke levde opp til normalitetsstandarden, det vil si for eksempel ”syke borgere”, ”invalide og senile borgere” og ”de som fortjener midlertidig isolasjon fra de andre” skulle bli begrenset til områder utenfor byen, ”i en viss avstand”. Enda viktigere var det å få vekk de innbyggerne som ifølge Morelly ”fortjener en borgerlig død, det vil si livsvarig utelukkelse fra samfunnet”.- Disse burde stenges inne i hulelignende celler med ”meget sterke vegger og gittere”, skrev Morelly, som skulle plasseres ved siden av de biologisk døde som jo var innenfor ”kirkegårdsmurene.” (sitert etter Zygmunt Baumann: Globaliseringens menneskelige konsekvenser, s54-55).
På lignende vis har den franske maktkritiske filosfoen Michel Foucault vist oss gjennom sine banebrytende historiske studier, som for eksempel Galskapens historie, hvordan den fysiske plasseringen av bestemte mennesker og grupper både fulgte av og formet samfunnets stadig mer rigide og diplinerende skille mellom det sunne og det syke, mellom det normale og det gale. I de sosiale og mentale institusjonenes opprinnelse ligger slett ikke bare den gode viljen til å hjelpe og pleie, men også – og kanskje først og fremst – en vilje til og et behov for å temme, isolere og disiplinere noen ’andre’, de som framstod som plagsomt forskjellige fra ’oss’, fra den normale og normerende majoriteten. Dette er et alvorlig tankekors for oss som i dag driver sosialt arbeid – på den ene eller den andre måten, med det ene eller andre fortegn.
Å bo er det mest normale man kan forestille seg. Dette er en god normalitet. Men formingen av bomønstre og prinsippene for tildeling av adresser og boliger i et samfunn har ofte vært preget av negativ og maktutøvende normalisering. De unormale har blitt tvangsbosatt utenfor fellesskapet.
Fortsatt i dag forteller adressen mye om hvem vi er – eller hvem vi vil være. Skillet øst og vest for elva i Oslo kan fortsatt leses av på sosiale statistikker, ja til og med på statistikken over forventet levealder. Og i boligannonsene pynter man på bydelstilknytningen, som for eksempel når det mindre attraktive Ila i Oslo blir til det mer fashionable ”nedre St.Hanshaugen”. ”Si meg hvor du bor og jeg skal fortelle deg hvem du er. ”
(Ellers som han sa, litt mindre skarpsindig: ”Si meg din adresse, og jeg skal fortelle deg hvor du bor”....)
Spørsmålet er da: Kan vi reversere disse uheldige fellesskaps-oppsplittende mekanismene som preger bomønstre og bomiljøer? Hvordan kan vi skape sosialt bære kraftige bomiljøer?
Miljø betyr det som er rundt, det betyr omgivelser. Men i vår miljøbevisste tid vet vi at miljø er mer. Miljø er noe levende. Noe som blir til i mellomrommet. I samspillet. I samspillet mellom menneskene, og i samspillet mellom tingene og menneskene. Vi må nærme oss dette kanskje med luftige begreper. Fordi lufta er det som omgir oss, som vi ikke ser, knapt merker, men som vi likevel ikke kan leve mange minutter uten. Vi snakker om atmosfære. Om stemning og stemthet. Kanskje til og med om ånd. Eller sjel. Som i Kolbein Falkeids dikt, som jeg siterte innledningsvis. Vi merker fort om et rom, om det er aldri som velstelt og pyntet, ikke er til å bo i, eller ikke er bebodd. ”Ikke en sjel bor der.”
Bomiljø er bakgrunnslys. Det er klangbunn. Det preger alt annet som foregår. Livet som leves. Hverdagen som utspiller seg. De store og de små hendelsene i livene. I Kirkens bymisjons arbeid er vi blitt i økende grad opptatt av dette. Hvordan ser det ut, det huset, det rommet, som skal være ditt siste hjem på jorden? Hvordan kan måten vi innreder vår kafé for rusavhengige i Skippergata uttrykke vår visjon som organisasjon – at mennesker i byen, særlig de utslåtte menneskene i Skippergata, erfarer respekt, rettferdighet og omsorg?
Den nye oppmerksomheten rundt forholdet mellom estetikk og etikk, mellom det sosiale og det arkitektoniske, bygger på dyrekjøpte erfaringer. Hvor mye arkitektur, boligbygging og byplanlegging har vel ikke virket dehumaniserende! Går det ikke en linje i tradisjonen fra Morelly til dagens drabantbyer utenfor Paris der det råder nærmest konstant unntakstilstand? Hvordan kan det bli hjem av slikt; hvordan kan enorme, ensartede betongklosser i mils omkrets bli fylt med sjel?
Ett håp ligger i at det ikke alltid er mye som skal til. Det kan handle om små endringer med store virkninger. Denne uke fjernet jeg deler av en vegg hjemme. Alt blir nytt på et vis. Lyset faller inn på en annen måte. Det gamle får nytt liv.
Å skape bomiljer som er sosialt bærekraftig handler også om dette. Derfor er den samtalen som her skal finne rom så viktig; derfor har det å se på forholdet og samspillet mellom det sosiale arbeidet og selve byggeprosessen, fra arkitektens tegning til ingeniørens og entreprenørens utførelse så mye for seg.
Men det er ikke bare de moderne byplanleggerne med framskritts- og effektiviseringsmani som har ført til bomiljøer som langt fra har vært sosialt bærekraftige, men tvert imot har forsterket skiller og forskjeller og slik skapt konflikter og frykt. En annen tvangsmakt har vært langt sterkere og mer utspekulert umerkelig. Fordi den ikke virker som en makt, men som en frihet. Jeg tenker på markedet.
Samspillet mellom økonomisk kjøpekraft og adresse i de store byene, mellom hvem som bor vest og hvem som bor øst for elva, er selvsagt ikke tilfeldig. Og samtidig er det jo slett ikke slik at det er objektivt best å bo i vest. Østmarka har vel så mange kvaliteter som Nordmarka i Oslo. Og den ligger vel så nærme, for ikke å si nærmere boligene? Så hvorfor prisforskjellen? Fordi på ett punkt blir det en kvalitet i seg selv at noe er dyrt. Det attraktive ved det er at andre ikke har råd til det. Slik bidrar markedet til å forsterke sosiale skiller. Mye får mer. Det er en av grunnene til at kjøpekraft, status og bostedsadresse er så nært knyttet sammen.
Hvis det er slik at det å ha et godt hjem er en grunnleggende rettighet for alle, hvis det er slik at det er en stor konsensus rundt denne grunnleggende rettigheten og verdien i vårt land, da er det underlig at vi på dette området så til de grader har latt markedskreftene vært det overlegent sterkest regulerende prinsipp. Den sittende regjeringen har sagt at den vil gjenreise den sosiale boligpolitikken. Vi ser noen gode tegn til det. Ikke det at den sosiale boligpolitikken hadde forsvunnet helt. Husbanken for eksempel har alltid vært et viktig reguleringsinstrument, en tøylende instans i forhold til det frie boligmarked. Omleggingen og styrkingen av bostøtten i neste års statsbudsjett gir Husmanken større muskler til å gi bistand til mange flere. Det er en gledelig nyhet.
Kanskje er det i disse finanskrisetider, hvor selv den mest entusiastiske, for ikke å si fundamentalistiske, markedstilbeder roper på regjeringers inngripen, en god tid for å se med friske øyne på det såkalt frie boligmarkedets sosiale eksklusjonsmekanismer. Skal vi makte å skape sosialt bærekraftige bomiljøer må vi tøyle markedskreftene. Vi må vise vilje til styring og regulering. Vi må la politikk og etikk få forkjørsrett framfor det frie marked – ikke motsatt, som den nå gamle og forhåpentligvis utdaterte nyliberalismen har forkynt så lenge.
En slik styring krever kløkt og forstand. Det krever god balansekunst. Og det er den balansekunsten og styringsevnen slike konferanser som den vi tar fatt på nå kan bidra til å oppøve.
Igjen: Hvordan forme bomiljøet for å skape fellesskap? Det avhenger av hva vi mener skaper fellesskap. Ett ord kommer fort til meg når det spørsmålet stilles. Det er et ord som jeg har tenkt en god del på i det siste. Ikke minst på grunn av finanskrisen. Det er ordet tillit.
Like så mye som det å bo, er tillliten et grunnbehov hos ethvert menneske. Vi lever av tillit. Vi er utlevert til andre mennesker. Vi kan ikke annet enn å stole på noen. Og vi kan bare vokse som mennesker, finne vårt verd som enkeltpersoner i sammenhengen, når vi blir møtt med tillit. Hva skjer når tilliten svikter? Når tilliten brytes?
Finanskrisen er et uttrykk for det. Med ett forsvant tilliten til bankene. Da gikk det raskt nedover. Hele finanssystemet, hele bankvesenet, alt er bygd på tillit. Det kan slett ikke leve på egen hånd. Det holdes oppe av vår felles vilje og tiltro til at det kan virke.
På lignende måte med et å skape sosialt bærekraftige bomiljøer, tenker jeg. Sosialt bærekraftige bomiljøer er bomiljer som beskytter og fremmer tilliten mellom mennesker. Eller, bedre sagt, ikke først og fremst mellom mennesker generelt. Heller ikke først og fremst mellom ektefeller eller samboere, eller innad i familien eller mellom venner. Dét er selvsagt også viktig, men det viktigste tegnet på sosialt bærekraftige bomiljøer vil være at det er bomiljøer som fremmer og bygger tillit mellom naboer.
Kanskje er det ikke tilfeldig at det engelske ordet for ”neste” er ”neighbour”. ”Love thy neighbour”: Du skal elske din nabo som deg selv. Det er livskvalitet: Å ha det godt med naboen.
Under den kalde krigen snakket man ofte om betydningen av ’tillitsbyggende tiltak’ mellom øst og vest. Det kunne være symbolske beøk eller markeringer, eller det kunne være viktige avtaler. Å bygge sosialt bærekraftige bomiljer kan vi se som tillitsbyggende tiltak i en tid der tilliten kan synes å ha trange kår. En av vår tids viktigste sosiologer etter min mening, Zygmunt Bauman, sier det slik: ”Det er ikke fellesskap, men unngåelse og atskillelse som er blitt de viktigste overlevelsesstrategiene i vår tids storbyer. Det er ikke lenger spørsmål om å elske eller å hate sin neste – (neighbour). Å holde naboen på armlengdes avstand tar hånd om det dilemmaet og gjør valget unødvendig: det avverger situasjoner hvor man må velge mellom kjærlighet og hat” (samme verk).
Dette er den sosiale, politiske, arkitektoniske og byggmessige utfordring: Å skape miljøer som ikke inviterer først og fremst til unngåelse og og atskillelse. Det handler selvsagt om møteplasser, fellesarenaer, åpne rom. Men det handler også om steder der en kan trekke seg tilbake og finne hvile hos seg og sine. I sitt eget.
Tenk på ordet ghetto. Det er sterkt negativt ladet. Samtidig vet vi at nordmenn i Spania søker sammen, like så sikkert som nordlendinger vet hvilken pub i Oslo sentrum de skal møte sine sambygdinger på. Ghettoen har utvilsomt også gitt mennesker styrke og selvbevissthet. Marginaliserte grupper trenger fellesskap med andre marginaliserte for å finne styrke. I ghettoen vokser det også fram verdier og kvaliteter, som kanskje er uventede for mange. Men like fullt virkelige og virkekraftige.
Likevel er ghettoen ofte omgitt av murer. Murer som stenger ute og lukker inne. Vår tids rikmannsghettoer har høye murer med piggtråd gjerder overvåkningskameraer og væpnet vaktmann. Og på innsiden er man selvforsynt med alt. Alt og litt ekstra. Slik er det i Latin-Amerika, der den generelle tilliten mellom borgerene – mellom naboene – er lav, og voldsnivået er høyt. Dersom vi ikke makter å skape sosialt bærekraftige bomiljøer vil utviklingen hos oss gå samme veien.
Jeg tror faktisk det haster.
Igjen er det en balansekunst vi må framelske. Balansen mellom det som er eget og det som er felles. Mellom det private og det offentlige. Kanskje er det i bunn og grunn en balanse mellom frihet og trygghet, som Bauman beskriver et annet sted. Fellesskapet lever av forhandlingen mellom friheten og tryggheten, sier han. Vi trenger forbindelsen til og forpliktelsen på de andre for å kjenne oss trygge. Men i denne forpliktelsen ligger også en begrensning av frihet. Vi må ta hensyn. ”Av hensyn til naboene”, som det gjerne heter.
Hvordan treffer vi denne balansen best? Hvordan skaper vi et godt naboskap – som inkluderer og inviterer? Hvordan bygger vi sykehjem, fengsler, behandlingsinstitusjoner, hybelhus og boliger som ikke utvisker forskjellene, som heller ikke bagatelliserer dem, men som lar disse forskjellene få utfordre og berike? Målene for denne konferansen er ”å belyse samspill og beste praksis innen den boligsosiale forvaltning og samle flest mulig av de som har ansvar, oppgaver og interesser for dette fagområdet både lokalt og nasjonalt, med sikte på å bygge opp et faglig og sosialt nettverk.”
Formulert litt annerledes: Hvordan kan vi sikre at alle, og da mener jeg alle de forskjellige og unike menneskene som vi ser rundt oss, får et godt hjem? Vi vet at det å bo trygt er nøkkelen til så mange stengte dører i vanskeligstiltes livssituasjon. Vi ser det i vårt arbeid i bymisjonen. På et av våre botiltak har vi registrert at antallet akuttinnleggelser har blitt så og si halvert på bare to år. Alle kan bo. ’Bolig med oppfølging’ er en god ting. Ja, faktisk er det noe de rike betaler dyrt for i mange andre land. Der er bolig med oppfølging slett ikke noe forbeholdt vanskeligstilte!
Eller sagt på denne måten: Hvordan bygger vi, og da mener jeg bygger også i konkret forstand, det gode naboskapet? Det naboskapet som i sin tur lever av tillit og fører til økt tillit?
Her skal vi føre den store tverrfaglige samtalen om det å bo. Jeg vet den er viktig. Og håper den blir morsom. Og spennende.
Takk for at dere hørte på.
Av Sturla J. Stålsett
Generalsekretær
Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo
Boligsosial forvaltning - bærekraftige bomiljø med trivsel og sikkerhet.
Nasjonal konferanse i Trondheim 23. oktober 2008.
Publisert 30. oktober 2008