- Å være skjult eller isolert i denne vår gjennomlyste tid er først og fremst et problem for dem det angår. Det er deres sak vi ønsker å løfte fram i lyset. Og vi ønsker at dette lyset for dem skal være varmt og solidarisk, ikke kaldt og avslørende, sa Sturla Stålsett da han innledet til høringen om skjulte grupper i samfunnet.
Innledning på høringen ”Se om igjen! Om skjulte og isolerte grupper”, i regi av Kirkens Bymisjon. 19.11.2007. Sturla J. Stålsett
Aldri før har vel samfunnet vært så gjennomlyst som nå. Vi lever i en direktesendt verden. Virkeligheten er 24 timer online, og hver gate og hvert torg, hver by og bygd er kontinuerlig overvåket av hundrevis av satellitter og tusenvis av overvåkningskameraer. Og skulle noen detaljer og hendelser allikevel unnslippe disse kameraenes oppmerksomhet, vil mobiltelefoner og webkameraer hvileløst ta seg av resten.
Og vi lar oss villig se: Vi etterlater oss spor overalt; hvor vi står og går, hvor vi handler og betaler, hvor vi logger oss inn og ut. Og kampen er knallhard om å komme på fjernsyn, og vise seg fram, for å bli til gjennom å bli sett, bli den som er sett av flest mulig lengst mulig. Vårt ønske om å vise oss fram, og kikke på dem som får vise seg fram, dekker stadig flere sendeflater og sendetimer, fra Robinson til Idol og Jakten på kjærligheten. ’Reality’ -- enda virkeligere enn virkeligheten selv.
Et samfunn på utstilling. Aldri har vel så mange sett så mye samtidig. Og aldri har det vel vært vanskeligere å skjule seg.
Og likevel, i denne hverdagen der alt er tilsynelatende gjennomlyst, direktesendt og på utstilling finnes likefullt mørke flekker. De er som dødvinkelen, som blindsonen som vi lærte om da vi tok førerprøven -- de av oss som har gjort det, og enda husker å snu hodet selv etter å ha sjekket speilet ved filskift. Midt i all synligheten er det noe som unnslipper oppmerksomheten. Noe som blir glemt, noe som blir skjult. Eller noe eller noen som skjuler seg. Som gjør sitt ytterste for ikke å stikke seg ut. Som ubemerket ser seg tvunget til å stikke av.
På vegne av Kirkens Bymisjon er det en glede å ønske velkommen til den andre høringen om ”å se, men ikke se; høre, men ikke høre”, for å bruke et sitat fra Skriften. Det er en høring som ikke skal handle om å overvåke, framstille eller kikke. Men om å se.
Den første høringen gikk også av stabelen her i dette rommet for et halvt år siden, nemlig den 24. april, under overskriften ”Tenkte vi det ikke? Om varsling i helse- og sosialsektoren.” Det handlet om det i vårt eget arbeid som vi ikke ser, eller kanskje til og med bevisst eller ubevisst dekker til, for oss selv eller for andre. Den alvorlige bakgrunnen for at vi har reist disse spørsmålene var rapporten fra granskningsutvalget som gransket barnevernsinstitusjoner benyttet av Oslo kommune 1954-1993, og som gav oss et rystende innblikk i omsorgssvikt og overgrep, systemiske feil og personlige svik. Kritikken om omsorgssvikt rammet også en av Kirkens Bymisjons institusjoner. Det har vi tatt veldig alvorlig. Og vi har satt oss som mål å lære av det som har skjedd, for å hindre at slikt skjer igjen.
Med det formålet var det vi blant annet bestemte oss for å lage to høringer i år. En som altså rettet blikket innover, på egen virksomhet. Hvordan unngå at vi blir husblinde i dag? Og så kommer denne andre høringen, der vi retter blikket utover: Hvilke grupper, hvilke mennesker, hendelser og tendenser er det som unnslipper vår oppmerksomhet i dag? Hva er det vi ikke får øye på? Hvor finnes skjulte og isolerte grupper? Hvilke tiltak mangler for disse gruppene?
Vi har valgt å rette søkelys på tre ulike grupper. Ensomme mødre, særlig med innvandrerbakgrunn, som lever så isolert at de blir syke av det. Utsatte familier, foreldre som sliter med det store og krevende arbeid og ansvar det er å ta vare på sine egne små barn. Og mennesker uten lovlig opphold, de uten papirer, de usynlige tilstede, som de i Sverige kaller ”dom gömda.”
Vi kunne valgt andre grupper. Noen av dere som er her i dag, ville hatt gode alternative forslag, og ville selv kanskje prioritert annerledes. De gruppene vi har valgt, håper vi gjennom denne dagen både skal få komme litt bedre til syne med sine helt spesielle utfordringer og behov, samtidig som de på et vis får representere mange andre grupper med tilsvarende problematikk.
For det å være skjult eller isolert i denne vår gjennomlyste tid er først og fremst et problem for dem det angår. Det er deres sak vi ønsker å løfte fram i lyset. Og vi ønsker at dette lyset for dem skal være varmt og solidarisk, ikke kaldt og avslørende.
Men deres skjulthet og isolasjon er også et problem for flere enn dem. Det er en utfordring for hele samfunnet. Dels kan deres situasjon gi oss et kritisk og avslørende blikk på det samfunnet vi er en del av: Hva er det med samfunnet vårt som gjør at vi skjuler eller dekker til akkurat disse menneskene, og disse mekanismene? Og dels rammer det oss som kollektiv når det finnes mennesker og skjebner i vår nærhet vi ikke ønsker, eller ikke makter, å se.
Se om igjen: Re - spectare. Respektere.
Utfordringen i dag er klar: Se om igjen. Snu hodet og sjekk blindsonen. Det er kan være risikabelt å overse det som finnes der. Ikke tilfeldig at det kalles dødvinkelen. På noen biler finnes speil som skal avdekke også det som finnes i dette blindfeltet. Der har jeg lagt merke til at det noen ganger står: ’Objects may be closer than they appear’. Det skjulte som kommer til syne, kan være nærmere oss enn vi tror. Det er det verdt å merke seg.
Dette er en ganske vanlig mandag i november, men jeg våger å tro at det går an å ha store forventninger til den likevel: Jeg håper for min del at denne dagen kan bidra til å åpne våre øyne, ja faktisk også våre hjerter for noen som er her, like for øynene på oss, men som vi kanskje likevel ikke ser.
Vi skulle til innledning i dag hatt musikk, av tre rumenske gatemusikere. De er ikke her. Hvorfor vet vi ikke. Det er synd, fordi vi ønsket å vise fram noen vi ofte ser, men ikke ser som det de er. Disse gatemusikerne omtales i media og ellers oftest som 'tiggere'. Disse tre som vi skulle hatt her i dag, er definitivt musikere. Men de kom ikke. Og kanskje er deres fravær den beste illustrasjonen på hva vi snakker om.
Før vi så setter i gang. Den kristne tradisjonen har mange ord og symboler for å beskrive et nærvær i fravær. Et av dem er engler, som kjent. På en av våre virksomheter Lønn som fortjent, der folk med rusproblemer og varierende dagsform kan komme å ta seg dagsjobber når de makter og vil, har vi en gruppe som lager engler av knust glass. Vi tror at det hellige kan vise seg i det som framstår som knust og ødelagt. Det er også et perspektiv på dagens tema. Derfor vil vi utover i programmet gjerne få overrekke noen glassengler til deltakerne på dagens høring.
2007-11-20 08:43