Kirkens Bymisjons kommentarer til bystyremelding om aktivisering

Kirkens Bymisjon: Kommentarer til Bystyremelding 1/2007 om Aktivisering
Dato: 03.09.2007

Kirkens Bymisjon takker arbeidsgruppen i Oslo Bystyres helse- og sosialkomite for denne muligheten til å kommentere bystyremeldingen om aktivisering.

Meldingen dekker et bredt og viktig felt. Kirkens Bymisjon er engasjert med praktiske tiltak i så og si hele bredden av dette feltet, fra arbeidsmarkedbedriften Unikum Indico, og sysselsettingstiltaket for rusavhengige Lønn som fortjent, via ulike tiltak innen fattigdomsbekjempelse, forebyggende arbeid for barn og unge, sykehjem og eldresentre og behandlingsinstitusjoner innen rus og psykiatri. Mye av dette arbeidet foregår i tett og godt samarbeid med Oslo kommune.

Bystyremeldingen engasjerer oss også fordi er vi er opptatt av de dypere etiske spørsmålene og det menneskesyn og samfunnsyn som kommunens innsats på disse områdene springer ut av og begrunnes i.  Det gjør at det er svært mye vi kunne ha lyst til å kommentere og drøfte, men vil konsentrere oss om følgende, inndelt i overordnede synspunkter og mer enkeltstående konkrete kommentarer og forslag.

I. Overordnede synspunkter.
1. Menneskesyn

Hvilket menneskesyn fremmes i  denne meldingen? 

”Bare gjennom krav til aktivitet og inkludering og forventninger om deltagelse, er det mulig å tilføre individene mer selvrespekt og verdighet” (sammendraget side 1 og meldingen side 5).  Denne setningen stusser vi over. Den sier at myndighetene skal tilføre mennesker verdighet og gi dem grunn til selvrespekt. Og den sier til overmål at det kan myndighetene bare gjøre ved å stille krav og forventning.  Setningen er i beste fall svært uheldig formulert. Slik den står, uttrykker den et syn på mennesket og på myndigheters maktutøvelse som vi ikke kan dele.

Myndighetene verken kan eller skal ’tilføre’ mennesker verdighet eller (grunn til) selvrespekt, særlig ikke gjennom å stille krav og forventninger. Et grunnleggende kristent og humanistisk menneskesyn tilsier at menneskeverd, verdighet og grunn til selvrespekt er noe ethvert menneske har, uavhengig av prestasjoner og krav utenfra. Verdigheten er noe myndighetene, og fellesskapet forøvrig, snarere skal anerkjenne og verne om hos den enkelte. 

Setningen er nok ikke et rent arbeidsuhell – ikke bare fordi setningen gjentaes – men også fordi det gjennom hele meldingen skarpt understrekes at myndighetenes fremste oppgave overfor de som av ulike årsaker faller utenfor arbeidsliv og ulike sosiale sammenhenger, er å stille krav og vilkår, forventninger til dem. På side 13 leser vi om ”de aller mest vanskeligstilte”, at ”(f)or disse er det viktig å utvikle et sosialt ansvar for seg selv og andre.” Når følges setningen riktignok av at byrådet vil prioritere tiltak for disse. Men det etterlates likevel et inntrykk av at det er ”det sosiale ansvar for seg selv og andre” disse menneskene først og fremst mangler, og som er årsaken til deres situasjon. På side 49  ser det ut til at en vil true med å frata sosialhjelpsmottakere selv den hjelpen de har rett til om de ikke følger kommunens krav – om de ikke samarbeider.

Denne grunntonen i framstillingen av de ulike gruppene som omtales i meldingen, og beskrivelsen av hva som er deres problem, bygger lite opp under den gjensidige tillit mellom samfunnet og den enkelte som sies å være et hovedelement i byrådets verdigrunnlag, se s 14. Snarere bærer deler av fremstillingen i meldingen preg av mistillit, en manglende tro på at folk som står utenfor arbeidslivet i dag, egentlig vil ta ansvar for eget liv med mindre det stilles ”strenge krav” til dem, se f eks s.

Meldingen er svært opptatt av å gjøre folk selvhjulpne. Selvhjulpenhet kan være en god ting. Det kan innebære myndighet og frihet. Det kan gi mulighet til å bidra til andres ve og vel. 

Men ingen av oss er helt selvhjulpne. Selvhjulpenhet er ikke et mål på menneskeverd. Alle er vi født til avhengighet. Avhengighet av venner, familie, fellesskap, samfunn er et menneskelig grunnvilkår. Derfor mener vi byrådets iver etter å beskrive det selvhjulpne mennesket som ideal lett får en skyggeside: Det mennesket som er avhengig av andres hjelp har mindre verdighet eller mindre grunn til selvrespekt. Det håper vi ikke er byrådets intensjon. 
 
Sosialtjenestens rolle er å bidra til at folk skal komme i posisjon til å ta ansvar for eget liv. Dette mener vi må forstås relasjonelt; at det å komme i posisjon for å ta ansvar for eget liv er noe som skjer i samspill med omgivelsene. ’Empowerment’, myndiggjøring, bygging av tro på egne krefter er kjære begreper og temaer for oss i denne sammenheng. De er nært beslektet med denne meldingas tittel: aktivisering. Men redskaper for å nå dette er først og fremst invitasjon, motivasjon, tilrettelegging, støtte, oppmuntring.

Forventninger, vilkår og krav hører også med. Men når disse blir det myndighetene snakker om først og høyest, frykter vi at det virker mot sin hensikt. Det blir noe moralistisk og instrumentelt over det, som uttrykker manglende tillit til at folk faktisk vil og kan ta ansvar for egne liv; at de helst bør trues til det med bruk av sanksjoner.  Vår erfaring er at folk tar ansvar for eget liv, og liker å gjøre det, når de får reelle muligheter til det. Det ser vi eksempelvis både i sysselsettingstiltakene ved Unikum Indico, og i jobbtilbudet for rusavhengige ”Lønn som fortjent.” 
 
 
 
2. Hva er ’aktivisering’?

Overskriften på meldingen er aktivisering. Det er en god vinkling. Men begrepet defineres ikke. Og det ser ut for oss som det først og fremst betyr å få folk i arbeid. Vi mener aktivisering og aktivitet også betyr supplement og alternativ til vanlig arbeid. Denne vinklingen savner vi i meldingen.

Både byrådet og regjereingen satser sterkt på at det fremste virkemiddelet i sosialpolitikken er å få folk i arbeid. Arbeidslinja gjelder. Arbeidslinja uttrykker  en god intensjon. Å ha et arbeid å gå til er av stor verdi for den enkelte og for menneskene rundt en. Men: Arbeidslinja trenger også et alternativ. Ikke alle kan komme i arbeid. Det vet vi. Derfor er det viktig å se til at ikke en ensidig og massiv satsing på arbeidslinja gjør at situasjonen blir enda verre for de som ikke kommer i vanlig lønnsarbeid.  Meningsfull hverdag, bidrag til fellesskap, vekst og utvikling for individ og samfunn skjer også på andre måter enn i vanlig arbeid. Derfor er aktivisering som en utvidelse av hva en kan forstå med arbeid viktig.

På side 20 i meldingen ser vi en slik forståelse knyttet til de med funksjonshemming: ”Aktivitet har en verdi i seg selv, utover det å øke inntekten og redusere graden av uførhet.” – Dette gjelder mange mennesker, ikke bare de med funksjonshemming. Vi ville gjerne sett større vekt på denne forståelsen av aktivisering i hele meldingen.   

3. Brukerorganisasjoner, frivillige organisasjoner

Brukerorganisasjoner og frivillige organisasjoner er påfallende fraværende i denne meldingen.
Denne mangelen bidrar i motsatt retning av det som er meldingens tema og intensjon: aktivisering og myndiggjøring.  Brukeres eget initiativ, organisering, kamp og tiltak er uten tvil det viktigste stedet for å gjenreise disse gruppenes tro på egne krefter og tydelige deltakelse i samfunnet. I tillegg er frivillig innsats i brukerorganisasjoner nettopp med på å gi en meningsfull hverdag for mange som står utenfor arbeidslivet. Derfor er det så viktig å fremme og legge til rette for brukerorganisasjoner av ulike typer og på ulike felter, og inngå i konstruktvt samspill med disse.

Ideelle organisasjoner nevnes et par steder og en del tiltak drevet av frivillige organisasjoner, bl a noen av Kirkens Bymisjons, nevnes her og der. Men vi savner en holdning til og beskrivelse av hvordan kommunal og frivillig sektor det kan utfylle hverandre og samarbeide på de forskjellige områdene. Bystyrets vedtak fra juni 2007 om økt bruk av unntaksbestemmelsen i lov om offentlige anskaffelser, tolker vi som et klart tegn på politisk vilje til økt grad av samarbeid med frivillig sektor om grunnleggende velferdsoppgaver. Vi har lenge hatt et godt samarbeid både med dette og tidligere byråd om et mangfold av tiltak.  Vi ville gjerne sett mer eksplisitt og mer forpliktende spor av en slik politisk vilje i denne meldingen også.

4. Lite offensivt og forpliktende

Generelt vil vi si at meldingen er skuffenede lite offensiv og forpliktende. Her er mange gode ord og visjoner, men tiltakspunktene er svært ofte å holde i gang det som gjøres. Her står lite om å øke, styrke, sette i gang nye satsninger.  Hele pleie- og omsorgssektoren er avspist med én side, for eksempel. Vi forstår at dette også skal behandles andre steder, men nettopp i denne strategiske meldingen med overskriften aktivisering, burde ikke minst denne sektoren fått større og mer forpliktende oppmerksomhet. Dessuten kan det når vi leser meldingens siste avsnitt virke som at det er et overordnet mål for byrådet å bruke mindre penger her, til tross for økte overføringer fra staten til disse oppgavene? 

II Noen enkeltpunkter og konkrete tiltak.

• Rusproblemer og –avhengighet nevnes naturlig nok som i meldingen. Men fraværet av alkoholens skadevirkninger og tiltak mot disse er helt utelatt.

• Ensomhet blant eldre menn et et viktig problem, som vi i Kirkens Bymisjon arbeider konkret med. Det nevnes i meldingen men følges ikke opp med eget titalkspunkt.

• Det nevnes at de aller fleste bydeler har kommunale fritidstilbud for barn og unge (s 41). Slår man seg til ro med at ikke alle har det, når vi vet hvor viktig det forebyggende arbeidet er med henblikk opå aktivisering og bekjempelse av sosiale problemer?

• Eksemplene knyttet til problemene for mange familier, særlig innvandrerfamilier med en forsørger og flere barn, viser reelle dilemmaer. Når det er urealistisk at en lønn kan dekke det månedlige behov for en familie, er det da rett å forvente at familien likevel med åpne øyne skal velge det alternativet? Kombinasjon av lønn, stønad til livsopphold og sosial stønad må her brukes. Det må ikke være slik at det blir om å gjøre å holde sosialsatser lave, og dermed tyne levekårene for dem som ikke kommer i jobb, for å unngå at det skulle lønne seg å la være å jobbe. Som Bystyret selv skriver: Folk vil gjerne i arbeid. De må få mulighet til det. Da må det være realisme i de økonomiske rammevilkårene.

• Derfor ønsker vi oss generelt høyere grunnsatser til livsopphold. Sosialordningene og –utbetalingene er både svært kompliserte og varierende, noe denne meldingen tydelig viser, og som Aftenposten har satt søkelys på. Vi mener det bør innføres en obligatorisk minstesats på nivå av SIFOs anbefalte norm for livsopphold.

• En betydelig forbedring av sosialhjelpssatsen kan bidra til et enklere system, og sikre alle en verdig livssituasjon, uavhengig av om vedkommende makter helt halvt eller intet arbeid, eller får tilbud om meningsfylte aktiviteter som ikke er lønnet.   

• Byråkratisering kompliserer adgangen for den enkelte til å få tilgang på de ordninger hun har rett på; det forsinker og fordyrer sosialtjenesten, og det bidrar til ansvarpulverisering og mangel på oversikt. Bruk av individuell plan og NAV-reformens intensjon om bedre sammenheng kan være gode tiltak for å overvinne dette.

• Sosialtjenesten bør ha plikt til å bistå med innhenting av nødvendig dokumentasjon av livsoppholdsbehov

• Manglende dokumentasjon skal ikke være til hinder for at en førstegangshenvendelse blir realitetsvurdert

• Vi ønsker 3/6 mnd. vedtak om livsopphold for å skape økonomisk trygghet i en utredningsperiode

• Sosialtjenesten bør ha plikt til å utrede behandlingsbehov, aktivitetsbehov, bistandsbehov i forhold til bolig, gjeldsproblematikk, og legge fram en tidsplan for utredningsperioden

• I meldingen spekuleres det i at tigging fra utlandske folk er ”organisert kriminalitet”. Vi har vist i vår undersøkelse ”Rett i koppen” at det ikke er noen holdepunkter for å påstå dette.  Politiet i Oslo, så vel som for eksempel i Gøteborg sier det samme. Det er derfor uheldig at Bystyremeldingen gir en feilaktig framstilling av dette fenomenet.

• Rusavhengige menn med minoritetsbakgrunn bør vies egen oppmerksomhet. Vi ser at mange av dem har problemer med å ta imot tradisjonell institusjonsbehandling for rusavhengigheten sin fordi det innebærer at de ikke kan drive inntektsgivende arbeid. De gir uttrykk for at deres primære oppgave var å forsørge familien og at jobb/inntekt er den viktigste hjelpen de kunne få.

Kirkens Bymisjon takker for anledningen til å kommentere meldingen, og utdyper gjerne våre synspunkter når det måtte være ønskelig.
 

Oslo 3. september, 2007

Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo

Sturla J. Stålsett
Generalsekretær



Publisert: 2007-09-05 10:15