Høringsuttalelse om endring i utlendingsforskriften

Høring - Endringer i utlendingsforskriften - Oppfølging av regjeringens innstramning av asylpolitikken – Tiltak 1, 2, 4, 6 og 12

Vi viser til Arbeids- og inkluderingsdepartementets høringsbrev datert 18. november 2008.

Norsk Psykologforening, Norsk Barnevernsamband, Fellesorganisasjonen, Kirkens Bymisjon, Fagforbundet, PRESS – Redd Barna ungdom, Oslo biskop, Flyktninghjelpen, Norsk Folkehjelp og Redd Barna ønsker med dette å avgi en felles høringsuttalelse. Vi har i flere år samarbeidet for å sikre enslige mindreårige asylsøkere økt rettssikkerhet og omsorgstiltak regulert etter Lov om barneverntjenester. 

Vi vil særlig kommentere departementets forslag som følger opp tiltak nr. 4 og 6 i den såkalte tiltakspakken da disse rammer barn direkte. 

1. Innledende merknader
Vi finner grunn til å uttrykke vår sterke bekymring for de forslagene som Arbeids- og inkluderingsdepartementet fremmer i høringsbrevet og de asylpolitiske innstramningstiltakene som regjeringen gjør. Innvandringesregulerende hensyn skal, etter vår mening, ikke gå foran eller på bekostning av barns rettigheter og barns særskilte behov for omsorg og trygghet. Alle barn har rett til å søke om asyl, og barnekonvensjonen gir oss klare forpliktelser til å sikre alle barn omsorg og beskyttelse når de trenger det.

Enslige mindreårige asylsøkere er barn som kommer til Norge for å søke asyl uten foreldre eller andre med foreldreansvar. I løpet av 2008 var det ca. 900 enslige mindreårige som søkte om asyl i Norge. De fleste kom fra krigs- og konfliktområder som Irak, Afghanistan, Eritrea, Sri Lanka eller Somalia. Når disse barna kommer til Norge, har de opplevd en reise full av usikkerhet og utrygghet. Barna kan ha flyktet alene eller sammen med andre barn, de kan ha blitt sendt av familie eller andre, de kan ha mistet foreldre under flukten, eller de kan være ofre for menneskehandel. De kan ha vært med menneskesmuglere, eller andre voksne som har hjulpet dem på veien. Ofte er de fullstendig overlatt til mennesker som de ikke kjenner, men som de likevel må stole blindt på. Mange blir utnyttet på det groveste underveis, og de har ingen til å beskytte seg. Som følge av dette trenger barna omsorg når de kommer til Norge. Først og fremst fordi de er barn og alene.

Det er svært trist å se at barn blir brukt som virkemiddel i regjeringens innstramming av asylpolitikken. Barnekonvensjonens artikkel 22 skal sikre at flyktningbarn skal få nødvendig beskyttelse og humanitær hjelp. Forslagene som Arbeids- og inkluderingsdepartementet fremmer er ikke i tråd med barnekonvensjonens sentrale prinsipp om at barnets beste skal veie tungt i alle avgjørelser som tas av offentlig myndighet. FNs barnekomité har også kommet med en generell kommentar om enslige mindreårige utenfor hjemlandet, General Comment No. 6 (2005) Treatment of unaccompanied and separated children outside their country of orgin, som sier noe om særlig viktige forhold for enslige mindreårige asylsøkere. Forslagene fra departementet er heller ikke i tråd med barnekomitéens forståelse. I barnekomiteens anbefalinger til Norges tredje rapport uttaler barnekomiteen sterk bekymring for Norges behandling av enslige mindreårige asylsøkere, og kommer med en rekke anbefalinger for en bedre gjennomføring av barnekonvensjonen. Forslagene som departementet fremmer vitner om at generelle kommentarer og konkrete anbefalingene fra FNs barnekomité ikke blir tillagt tilstrekkelig vekt.

Forslagene som fremmes i høringsbrevet kan innebære en tilleggsbelastning og usikkerhet for barn, som vil være i strid med grunnleggende menneskerettigheter. Norge har tidligere vist vilje til å følge FNs anbefalinger, men med de siste innstrammingene av asylpolitikken og forslaget som er på høring har regjeringen gått på tvers av sine egne løfter i Soria Moria-erklæringen om en mer human asylpolitikk. Forslagene som fremmes er heller ikke i tråd med føringene om å styrke barns rettigheter.

2. Om barnets beste og innvandringsregulerende hensyn
FNs barnekonvensjon er inkorporert i norsk lovgivning og har forrang foran annen norsk lovgivning, jf. menneskerettsloven §§ 2 og 3. Utlendingsloven § 4 viser til de internasjonale forpliktelsene Norge er bundet av. Vi mener departementet, gjennom forslaget til skjerping av regelverket overfor enslige mindreårige asylsøkere, ikke tilfredsstillende har ivaretatt Norges forpliktelser i medhold av barnekonvensjonen. Barnekonvensjonens artikkel 3, om barnets beste, har direkte betydning i vurderingen av opphold på humanitært grunnlag. I høringsforslaget er forpliktelsene som følger av barnekonvensjonen overfladisk behandlet og forholdet mellom barnets beste og innvandringsregulerende hensyn er ikke vurdert. Det foreslås også ulike regler for barn over og under 16 år. Vi mener at et slikt skille ikke er i tråd med prinsippet om barnets beste, som gjelder alle barn under 18 år i Norge.

Det følger av barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 at hensynet til barnets beste er et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn. Selv om dette hensynet ikke er ufravikelig er det alminnelig antatt at det skal svært mye til å fravike dette. I departementets forslag til endringer kommer forholdet mellom dette hensynet og innvandringsregulerende hensyn på spissen. Sist nevnte hensyn er tillagt uforholdsmessig stor generell vekt.

Innholdet i barnets beste beror på en konkret individuell vurdering. Vi er likevel bekymret for at den generelle begrunnelsen om innvandringsregulering vil påvirke den individuelle vurderingen og at hensynet til barnets beste således vil svekkes i vurderingen av det konkrete barnets situasjon. Med de foreslåtte innstramningsbestemmelsene mener vi derfor at departementet bryter med egne føringer som tidligere er gitt i Ot. prp. nr 75 (2006-2007). I pkt. 7.6.4 i proposisjonen heter det at ”Departementet presiserer at den nærmere avveining mellom hensynet til barnets beste og innvandringsregulerende hensyn, må foretas konkret i hver enkelt sak. Det ville innebære en krenkelse av konvensjonen å legge avgjørende vekt på innvandringsregulerende hensyn dersom dette ikke er forsvarlig ut fra hensynet til barnets beste”.

Vi legger til grunn at utgangspunktet for endringene i tiltak 6 om at barn i alderen 16-18 år kun gis opphold i Norge i påvente av utsendelse er problematisk i forhold til barnets beste. Den usikkerheten dette medfører vil påvirke barnet i viktige utviklingsår og selv om utsendelsen ikke effektueres før de formelt er voksne (fylt 18 år) antas ventetiden og den usikre statusen i perioden forut for myndighetsalderen å være uforenlig med hensynet til barnets beste. Selv om barnets beste i henhold til barnekonvensjonen ikke er det eneste relevante hensynet, jf. artikkel 3 ”…barnets beste et grunnleggende hensyn” mener vi at barnekomitéens forståelse av forholdet mellom barnets beste og innvandringsregulerende hensyn må tillegges avgjørende vekt. I komitéens General Comment No. 6 (2005) om Treatment of unaccompanied and separated children outside their country of origin pkt. 86 uttaler komitéen :“Exceptionally, a return to the home country may be arranged, after careful balancing of the child’s best interests and other considerations, if the latter are rights-based and override best interests of the child.  Such may be the case in situations in which the child constitutes a serious risk to the security of the State or to the society.  Non-rights-based arguments such as those relating to general migration control, cannot override best interests considerations.”(vår understreking). På grunnlag av barnekomitéens uttalelse må innvandringsregulerende hensyn vike for barnets beste vurderinger.

Det er anerkjent at innholdet i inkorporerte konvensjonsbestemmelser i første rekke utvikles av konvensjonsorganene. I forarbeidene til menneskerettsloven legges det til grunn at det er naturlig å legge vekt på håndhevingsorganenes rettskildebruk, jf. Ot.prp. nr. 3 (1998-1999) s. 66. Etter vårt syn er forslagene fra departementet ikke forenlig med statens forpliktelser i henhold til barnekonvensjonen og barnekomitéens tolkning.

3. TILTAK 4: DUBLIN II 
Praksis etter Dublin II-reglene tilpasses praksis i andre land, slik at det ikke gjøres generelle unntak fra hovedprinsippet i Dublin II-reglene med mindre det foreligger særlige grunner. Det vil gjøres en individuell vurdering når det gjelder retur til Hellas og retur av enslige mindreårige asylsøkere.

Vi stiller oss undrende til om dette forslaget er underlagt en reell høring. Departementet kom allerede en måned etter at forslaget ble fremmet, 1. oktober 2008, med instruksen til UDI om bruk av Dublin II-regelverket overfor enslige mindreårige asylsøkere.

Frem til 1. oktober 2008 har norske myndigheter spart enslige mindreårige asylsøkere for å være underlagt Dublin II-reglene og latt disse barna i utgangspunktet fått sin asylsøknad behandlet i Norge. At enslige mindreårige asylsøkere nå også skal være underlagt Dublin II-reglene vil bety at enslige mindreårige asylsøkere som har en asylsøknad til behandling i et annet europeisk land, kan forvente å bli sendt tilbake til dette landet. Dette vil bety en unødig forlengelse av barns usikkerhet, uforutsigbarheten i deres liv og frykt. Det vil bety at saken vil ta lengre tid før den blir endelig avklart.

Vi mener barn ikke bør utsettes for denne belastningen det er å bli sendt fra land til land i Europa, som i mange tilfeller vil innebære å bli sendt til andre Dublin-land hvor forholdene er svært vanskelige. Vi ber departementet om å fortsette å unnta barn fra dette tiltaket som omhandler Dublin II- forordningen. Gjennom barnekonvensjonens artikkel 22 har Norge forpliktet seg til å beskytte barn på flukt.
 
I høringsbrevet fra departementet står det at ”forslag til ny forskriftbestemmelse er ment å tilpasse norsk praksis til praksis i andre medlemsstater, og å sikre lik behandling i begge instanser av asylsøknader som behandles i henhold til Dublin II-forordningen”. Hittil har Norge vært et eksempel til etterfølgelse. Vi gjør oppmerksom på at den praksis som Norge tidligere har ført omtales som ”best practice”, som andre europeiske land ser hen til. Høsten 2008 kom Medborger- og forbrugerudvalget i Nordisk Råd med en anbefaling til de nordiske lands regjeringer om å arbeide for å fremme Norges ”best practice” i europeisk og internasjonal sammenheng. Det var før den norske regjeringen fremmet forslaget om at enslige mindreårige asylsøkere også skal være underlagt Dublin II-reglene, og instruksen fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet som 1. oktober 2008 instruerte UDI om bruk av Dublin II-regelverket overfor enslige mindreårige asylsøkere. 

Land som Italia, Spania og Hellas er kjent for å behandle asylsøkere inhumant, blant annet ved fengselslignende standarder for mottak, og ikke tilstrekkelig tilgang på mat og klær i forbindelse med behandlingen av asylsøknader. Rettssikkerheten til asylsøkerne er så å si fraværende. Forholdene er dokumentert blant annet gjennom rapporten ”Et uverdig sjansespill om asyl i Europa. Asylprosessen i Hellas og Dublin II-forordningen” (2008). Rapporten er utgitt av NOAS, Den norske Helsingforskomite og Greek Helsinki Monitor etter å ha observert situasjonen for asylsøkere i Hellas. Anbefalingene fra UNHCR tilsier også at ingen asylsøkere bør tilbakeføres til Hellas. Vi er bekymret for at UDI på tross av dette nå må fatte vedtak som innebærer retur til Hellas. Vi er imidlertid glad for at barn er unntatt denne instruksen, og anbefaler på det sterkeste at ingen barn blir tilbakeført til Hellas.  

4. TILTAK 6: ENSLIGE MINDREÅRIGE ASYLSØKERE
Det kan etter en individuell vurdering gis begrensede tillatelser uten rett til fornyelse, for enslige mindreårige asylsøkere over 16 år som i dag får oppholdstillatelse kun fordi norske myndigheter ikke finner omsorgspersoner.

4.1. Forslaget rammer barn fra land preget av krig og konflikt
Vi vil bemerke at dette forslaget i stor grad vil ramme barn fra land som Somalia, Irak og Afghanistan. Land preget av krig og konflikt. Man må regne med at en del av barna vet hvor omsorgspersonene befinner seg, selv om de ikke har oppgitt dette til norske myndigheter. Man må imidlertid også regne med at blant barn fra land som er preget av krig og konflikt, vil det også være en del som ikke vet hvor omsorgspersonene er. De kan selv være på flukt, eller være drept. Forslaget som departementet her fremmer vil stramme inn muligheten for barn som har det til felles at de ikke vet hvor deres omsorgspersoner befinner seg, og man strammer inn for barn som kan ha mistet sine foreldre i krig og konflikt. Disse barnas liv skal settes på vent, og det eneste som er sikkert i deres tilværelse er vissheten om at de, den dagen de fyller 18 år, må returnere til en ufortsigbar situasjon i et konfliktherjet land eller områder hvor det er en vanskelig humanitær retursituasjon.    

4.2 Forslaget rammer også barn under 16 år
I det konkrete tiltaket står det at forslaget vil gjelde for enslige mindreårige asylsøkere over 16 år. Når vi leser høringsbrevet kommer det frem at den foreslåtte bestemmelsen vil gjelde for enslige mindreårige asylsøkere som er 15 ½ år, ikke 16 år. Det er fordi det er alderen på vedtakstidspunktet som gjelder. Når departementet forutsetter en saksbehandlingstid i UDI på om lag seks måneder, vil det bety at søkere som er 15 ½ år på søknadstidspunktet vil være omfattet av bestemmelsen. Det er en kjensgjerning at saksbehandlingstiden hos UDI kan være lengre enn seks måneder. Hvilket betyr at barn som kan omfattes av denne bestemmelsen også kan være enda yngre.

Vi reagerer videre på departementets lettvinte forklaring på hvorfor den foreslåtte bestemmelsen gjelder fra16 år; ”Skjæringspunktet er satt ved 16 år fordi personer som er 16 år og eldre, nærmer seg myndighetsalder og generelt sett vil ha nådd et visst nivå av modenhet. Disse søkerne vil ha sin største tilknytning i hjemlandet” (høringsbrevet s. 20). Vi vil uttrykke en sterk uenighet i denne vurderingen, som vitner om en overflatisk forståelse av komplekse utviklingspsykologiske prosesser. Ungdomsalderen er en krevende alder med hensyn til identitet og tilhørighet. Det er en periode hvor handlekraft og intensitet i følelsesliv ikke alltid henger sammen med tilsvarende intellektuell modenhet. Barn i 15-18-års alderen er avhengige av trygghet, stabilitet og gode omsorgspersoner for å sikre en videre sunn utvikling. Vi ser ingen grunn til at den norske stat skal fravike fra barnekonvensjonens definisjon av barn som gjelder inntil fylte 18 år, slik høringsbrevet nå definerer gruppen 15 – 18 år som ”nesten voksne”. Vi er ikke enig i departementets vurdering av at denne gruppen barn generelt har nådd et modenhetsnivå der trygghet og omsorg ikke fortsatt er viktige og avgjørende faktorer for deres utvikling (se pkt.4.7).

En tilværelse som asylsøker og det å være på flukt innebærer store psykososiale belastninger. For å fremme helse og en god utvikling hos barn er det viktig at individet har en trygg base og utsikt til en trygg fremtid. Dette opplever ikke disse barna som omfatter departementets forslag. Det er også et faktum at enslige mindreårige asylsøkere er på flukt over lang tid og opplever en lang reise før de søker om asyl i Norge. I en pågående studie om bosatte enslige mindreårige asylsøkere fra Folkehelseinstituttet kom det frem at gjennomsnittlig tid på flukt blant disse barna var to år, og at i overkant av ¾ av barna har opplevd krig på nært hold, og at mange sliter med sterke psykiske traumer fremdeles. Forslaget som departementet fremmer vil med andre ord omfatte barn som kan ha vært alene på flukt fra mye yngre alder enn det departementet antar, og som har opplevd store deler av sin barndom i en flukttilværelse.  

4.3 Diskriminering på grunnlag av alder
Barnekonvensjonens artikkel 2 gir alle barn rett til å få oppfylt konvensjonens rettigheter uten usaklig eller urimelig forskjellsbehandling. Vi mener departementets forslag er ytterst problematisk i forhold til forbudet mot diskriminering i barnekonvensjonens artikkel 2. Forslaget innebærer at barn som kommer til Norge over 16 år, uten at det finnes omsorgspersoner i hjemlandet, stilles vesentlig dårligere enn barn under 16 år som får mulighet til varig opphold på det samme grunnlaget. Et varig opphold til de under 16 år følger av prinsippet om barnets beste. En slik forskjellsbehandling vil kun være tillatt der den er saklig og forholdsmessig. I høringsbrevet reiser ikke departementet spørsmålet om diskriminering.

Begrunnelsen for aldersgrensen er et generelt ønske om innstramning av antall ankomster til Norge, dvs. innvandringsregulerende hensyn. Dette er en vag og generelle begrunnelse for forskjellsbehandling. Det er grunn til å se nærmere på hvorvidt en slik begrunnelse kan regnes som saklig når det ikke redegjøres nærmere for innholdet i denne. I Ot. prp. nr 75 (2006-2007) pkt. 7.6.2 heter det at ”Et sentralt hensyn det siktes til når det henvises til innvandringsregulerende hensyn, er betydningen i forhold til omfanget av innvandringen”. I høringsbrevet opplyses at det ikke foreligger statistikk som viser hvor mange barn som gis opphold utelukkende på grunnlag av at omsorgspersoner i hjemlandet ikke finnes. Omfanget av innvandring og opphold på dette grunnlaget er altså ikke kjent. En slik usikkerhet svekker vesentlig betydningen av de innvandringsregulerende hensynene.

Ved forholdsmessighetsvurderingen av om forskjellsbehandlingen framstår som rimelig er innvandringsregulerende hensyn heller ikke tilfredsstillende. Både saklighetsvurderingen og rimelighetsvurderingen må konkretiseres i forhold til den som får sine rettigheter begrenset. Når vage og upresise begrunnelser legges til grunn for forskjellsbehandling på områder som er ment å sikre grunnleggende menneskerettigheter blir resultatet at diskrimineringsvernet uthules. 
Det vises til pkt. 2 for betydningen av innvandringsregulerende hensyn og barnets beste.

Vi mener at aldersgrensen som settes for å skille en gruppe barn fra en annen er diskriminerende og i strid med barnekonvensjonen. Det er usaklig og uforholdsmessig at barn i samme situasjon; med manglende omsorgspersoner i hjemlandet, behandles ulikt på grunnlag av alder.

4.4 Rettssikkerhet
Det fremgår av høringsbrevet (s.17, sjette avsnitt) at momentene i vurderingene etter utlendingsforskriften § 21 annet ledd ikke registreres. Vurderingen beror på en helhetsvurdering. Det er derfor ikke tilgjengelig statistikk på hvor mange enslige mindreårige som er gitt opphold alene på det grunnlaget at myndighetene ikke finner omsorgspersoner i hjemlandet. Vi mener at forslaget om å knytte virkninger til innholdet i begrunnelsen for opphold svekker søkerens rettssikkerhet. Oppholdstillatelsen gis på grunnlag av en helhetsvurdering, der det kan være vanskelig å fastslå hvilket moment som alene har vært avgjørende. Når utfallet av saken knyttes til deler av begrunnelsens innhold vil det muligens påvirke saksbehandlers totalvurderinger i retning av å gi opphold alene på grunnlag av manglende omsorgspersoner.

4.5 Aldersvurdering
Forslaget som departementet fremmer stiller krav til gode og pålitelige metoder for aldersvurdering.
Vi vil i denne sammenheng påpeke problemet med aldersvurderingen av enslige mindreårige asylsøkere.

Mange land har ikke pålitelige metoder for å registrere fødselsdato. Asylsøkere som kommer til Norge kan derfor i mange tilfeller ikke fremlegge gyldig dokumentasjon for fødselsdato, og kan i noen tilfeller ikke vite sin egen alder. Arbeidet med å fastsette et menneskes alder er komplekst.
Metodene som anvendes i en aldersvurdering har vært gjenstand for kritikk. Det har også vært gjenstand for sterk debatt i media hvor både advokater, verger og andre har engasjert seg. Også forskningsmiljøer advarer mot usikkerhetsmomentene ved metodene og at feilmarginene ved bruk av metodene er store. I 2006 gjennomførte NOAS og Redd Barna en kartlegging og en kritisk gjennomgang av de daværende medisinske metodene for aldersfastsettelse, av utlendingsforvaltningens anvendelse av resultatene og av søkerens rettsvern i denne prosessen. Dette resulterte i rapporten ”Mamma vet hvor gammel jeg er”.     

Vi ser behovet for å kunne skille voksne fra barn i asylprosessen, ikke minst for å verne interessene og rettighetene til de som faktisk er mindreårige. Sett i lys av aldersundersøkelsenes alvorlige og gjennomgripende konsekvenser for personer i en svært sårbar situasjon, herunder at eventuelle feil kan medføre at barn blir behandlet som voksne, må de metoder som benyttes og de vurderinger som foretas være bedre og mer treffsikre enn de er i dag.

Med departementets forslag vil det også nå ha en betydning om man er over eller under 16 år. Vi mener det er uheldig at det legges opp til en bestemmelse som innebærer at en aldersvurdering skal bli gjennomført for å også fastsette alder ved 16 år med tanke på metodenes usikkerhetsmomenter og at feilmarginene ved bruk av metodene er store. Vi fraråder dette på det sterkeste, tatt i betraktning hvilken belastning dette skulle være på en svært sårbar gruppe.
 
4.6 Bo- og omsorgstilbud i perioden frem til tillatelsen utløper
Vi har over lengre tid jobbet sammen for at barnevernet skal overta omsorgsansvaret for alle enslige mindreårige asylsøkere. Denne gruppen barn har i alt for lang tid blitt møtt med et tilbud som verken har ivaretatt barnas rettssikkerhet eller deres omsorgsbehov. Dette har gjentatte ganger blitt påpekt av barnekomiteen. Under utlendingsmyndighetenes ansvar får barna et systematisk dårligere tilbud enn barn som er under barnevernets omsorg. Lov om barnevernstjenester gir disse barna et sterkere vern. Blant annet stilles det krav til materiell standard på bo- og omsorgstilbudet, tilsyn, personaltetthet og barnefaglig kompetanse.

At departementet nå foreslår at disse barna ikke skal bosettes i en kommune, men gis tilbud om opphold i mottak som de kan tilbringe sin tid frem til de skal returneres til hjemlandet er svært trist. At det skal vurderes å opprette egne mottak/egne mottaksavdelinger, beregnet spesielt for enslige mindreårige asylsøkere som gis begrenset tillatelse tar vi sterk avstand fra. Det er grunn til å advare mot at denne type mottak opprettes. Erfaringer med ventemottak for voksne er på ingen måte positive. Dersom enslige mindreårige asylsøkere med en ting til felles – nemlig at de har midlertidig oppholdstillatelse og vil sendes tilbake til hjemlandene sine den dagen de blir myndige – blir samlet på ett og samme sted gir grunn til sterk bekymring for disse barnas livssituasjon. 

4.7 Manglende fokus på barnets mestringsstrategier
En tilværelse som asylsøker innebærer store psykososiale belastninger. For å fremme helse og en god utvikling hos barn er det viktig at individet har en trygg base og utsikt til en trygg fremtid. Dette er særlig viktig for disse barna mellom 15 og 18 år, som er midt i ungdomstiden sin. Ungdomsårene er preget av krevende psykologiske og sosiale øvelser i å være den man skal bli. Identitet utvikles i samspill med venner, miljøer og eldre rollemodeller. Den formes gjennom aktiviteter, læring og de relasjoner ungdommen har med sine viktigste omsorgspersoner.

Vurderingen av hva som er til barnets beste er basert på kunnskap om barns normalutvikling, og hva som fremmer og truer en sunn mental og kroppslig helse. For barn oppleves atskillelse fra sine omsorgspersoner som noe av det verste som kan skje. Disse barna er oftere utsatt for utnyttelse og misbruk fra voksne og er dessuten prisgitt sin egen angst og usikkerhet uten den nødvendige lindring og støtte som en nær voksen kan gi.

Departementets forslag vil ikke på noen måte bidra til å sikre denne tryggheten og forutsigbarheten som barn trenger og har rett på. Forslaget omhandler midlertidig oppholdstillatelse for enslige mindreårige asylsøkere mellom 16 og 18 år som ikke har annet oppholdsgrunnlag enn at det ikke er mulig å oppspore foreldrene. Disse barna har erfaringer som få jevnaldrende kan vise til, og har vist vilje og evne til å klare seg i ekstreme livssituasjoner. Men for at disse barna skal kunne leve ut sitt potensial så trenger de trygghet, omsorg og å bli sett! Disse barna trenger at ensomhet og utrygghet erstattes av omsorg, trygghet og forutsigbarhet, som kan føre til økt selvsikkerhet og deltakelse i det norske samfunnet eller at de klarer seg best mulig etter en eventuell retur. Med dette forslaget er sjansen stor for å bli returnert tilbake til det barnet forsøkte å flykte fra.

Forslaget departementet legger opp til vil bli en betydelig tilleggsbelastning for en allerede utsatt og sårbar gruppe. Det vil være vanskelig å knytte seg til nye mennesker når man vet at man skal miste dem igjen. Det er vanskelig å konsentrere seg om å lære norsk og å involvere seg i samfunnet når man vet at man skal bli sendt tilbake til det man har flyktet fra. Tilbakesendelsen blir et nytt omsorgstap. Forskning viser at noen av de viktigste faktorene for å fremme god helse og god utvikling er å ha samfunnsstrukturer som støtter barnets mestringsstrategier. Forslaget til departementet bidrar ikke til samfunnsstrukturer som støtter barnets mestringsstrategier.

4.8 Retten til familiegjenforening
Argumentasjonen om at barn ikke skal sendes til Norge som ”ankerbarn” for å få familien senere til Norge på familiegjenforening blir ofte brukt av regjeringen. Dette fremgår også av høringsbrevet, hvor det påpekes at dette innebærer å legge et stort ansvar for barn og vil kunne bli opplevd som en stor byrde for barnet. Vi tar avstand fra den slags argumentasjon og retorikk, med tanke på at det er svært vanskelig for enslige mindreårige asylsøkere generelt og nærmest umulig for barn over 16 år å få familiegjenforening med foreldre og søsken. Tallene som det henvises til i høringsbrevet viser det. Det sier seg selv at når 8 prosent av alle enslige mindreårige asylsøkere som har fått oppholdstillatelse har søkt om familiegjenforening, og 24 prosent av disse har fått positivt svar, dreier det seg ikke om mange saker.

En analyse som Pettersen (2007) har gjennomført på oppdrag for Arbeids- og inkluderingsdepartementet viser også at foreldre sjelden kommer etter. Pettersens analyse viser at det er kun 4 prosent av enslige mindreårige som ble bosatt i perioden 1996-2005, som i ettertid har fått foreldre til Norge (les hele artikkelen her: http://www.ssb.no/ssp/utg/200802/05/).

4.9 Erfaringer fra andre land
I høringsbrevet nevnes to eksempler på lignende ordninger i Europa. Departementet viser blant annet til ordningen i Nederland med tidsbegrensede tillatelser for enslige mindreårige asylsøkere. Vi er kritiske til at Nederland brukes som et foregangsland når man vet at et stort omfang av barna der forsvinner og går under jorda før den midlertidige tillatelsen utgår. Dette medfører grupper av barn som lever i skjul, papirløse og på siden av samfunnet. Vi ser dette som en mulig konsekvens i Norge også.
 

5. Avslutning
Som sagt innledningsvis og gjennom dette høringsbrevet finner vi grunn til å uttrykke vår sterke bekymring for de forslagene som Arbeids- og inkluderingsdepartementet fremmer i høringsbrevet og de asylpolitiske innstramningstiltakene som regjeringen gjør. Innvandringesregulerende hensyn skal, etter vår mening, aldri gå foran eller på bekostning av barns rettigheter og barns særskilte behov for omsorg og trygghet. Vi finner grunn til å ikke kunne støtte forslagene i tiltak 4 og tiltak 6 og ber om at departementet ikke iverksetter de nevnte forslagene.

Med vennlig hilsen

Marianne Borgen
Leder Redd Barnas Norgesprogram

Randi Reese
Leder Fellesorganisajonen

Nora Sveaass
Norsk Psykologforening

Petter Eide
Generalsekretær Norsk Folkehjelp

Kirsten Kvalø
Leder PRESS – Redd Barna ungdom

Jorunn Vindegg
Leder Norsk barnevernsamband

Rolf A. Vestvik
Avdelingsleder Flyktninghjelpen

Sturla Stålsett
Generalsekretær Kirkens Bymisjon

Kjellfrid Blakstad
Seksjonsleder Fagforbundet

Oslo biskop