Høringsuttalelse fra Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo: Nye sokne-og prostigrenser i Oslo.
Stiftelse Kirkens Bymisjon Oslo (SKBO) takker Kirkelig fellesråd i Oslo, Oslo biskop og Oslo Bispedømmeråd for at vi får anledning til å gi vår uttalelse i forhold til ”Forslag til nye sokne- og prostigrenser i Oslo”.
Innledning
SKBO ser positivt på de intensjoner som ligger bak ”Forslag til nye sokne- og prostigrenser i Oslo”. Hovedmålet i ”Osloprosjektet – Nye muligheter med ny struktur” viser vilje til å se kritisk på eget ressursbruk: ”...styrke kjernevirksomheten gjennom en optimal utnyttelse og en bedre organisering av de samlede ressursene som stilles til rådighet for kirken i Oslo”. Det må være et mål at kirken i Oslo får mest mulig kirke for pengene. Gode støttefunksjoner som administrasjon, økonomi og personalarbeid må være til stede, men det er i kirkens kjernevirksomhet kirken først og fremst er kirke. Med kjernevirksomhet forstås forvaltning av Ord og sakrament, trosopplæring, kultur, diakoni og arbeid for barn og unge. Forslag til nye sokne- og prostigrenser uttrykker mot og kreativitet til å tenke nytt for å styrke kirkens kjernevirksomhet. I gjeldende strategiplan for Den norske kirke er visjonen formulert slik: ”Den norske kirke skal være en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke.” En slik visjon forutsetter at mest mulig ressurser brukes til operativt arbeid og at en har et nøkternt og kritisk søkelys på de midler som brukes til støttefunksjoner
Vi tror at de modeller foreslått i ”Forslag til nye sokne- og prostigrenser i Oslo” kan gi grunnlag for økt samarbeid mellom Den norske kirke og SKBO. SKBO har i sine verdier en formulering som lyder slik: ”Vårt mål er å møte mennesker med kjærlighet og respekt. Vi er i byen på vegne av Jesus Kristus.” Den norske kirkes visjon er at den skal være en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke. Verdier og visjoner for den norske kirke og SKBO er ganske sammenfallende selv om vårt arbeid har forskjellige uttykk. Skal kirken i Oslo arbeide for en visjon om å være et kirkelig fullskalatilbud må tilbudene være mange og varierte i karakter. Det forutsetter at den norske kirke ser på SKBO og andre kirkelige/diakonale organ som viktige samarbeidspartnere. Den norske kirke i Oslo og SKBO samarbeider allerede godt på mange felter. Likevel er det potensial for økt samhandling og utvikling av samarbeidsprosjekter. Færre administrative enheter å forholde seg til gjør et slikt samarbeid enklere.
Et kirkelig fullskalatilbud
Det er flott at kirken i Oslo ønsker å gi menneskene i byen et kirkelig fullskalatilbud. Imidlertid savner vi en utdyping av hva Osloprosjektet mener med begrepet. Det står i fare for å være så ambisiøst at målet om å være dette ikke helt blir tatt på alvor. Det er ikke tilstrekkelig å være en kirke med gode og varierte tilbud som folk kan velge å ta del i. Det er ikke tilstrekklig å ha et fullskalatilbud til den indre kjerne i menigheten. Det er ikke noe kirkelig fullskalatilbud uten at kirken kan være hos menneskene som lider i byen. Med en slik forståelse kan et kirkelig fullskalatilbud være så ambisiøst at det kan stå i fare for å miste noe av sitt innhold. På den annen side kan målet om å ha et kirkelig fullskalatilbud være en anledning til å gå selvransakende inn seg selv som kirke og vurdere om vi er den kirke vi egentlig skal være.
Diakoniens mulighet
Det er naturlig at SKBO som en diakonal stiftelse har et spesielt fokus på diakoni. Oslo er et flerkulturelt samfunn. Antall medlemmer i Den norske kirke reduseres ikke i antall, men medlemsmassen reduseres i prosent i forhold til mennesker som ikke er medlemmer av Den norske kirke. Vi opplever en tid da autoriteter gås kritisk i sømmene og stadig flere stiller spørsmål ved tidligere ”sannheter” som hadde allmenn oppslutning. Dette gjør at også Den norske kirkes rolle som autoritet og dogmatisk sannhetsforvalter er svekket hos mange. Likevel er den religiøse lengsel like sterk hos mange som tidligere. Gudstjenestedeltagelse er viktig i mange troenes menneskers liv. Likevel er det de færreste av medlemmene i Den norske kirke som tar del i dette. Vi ser imidlertid at langt flere bruker kirkens tjenester ved personlige problemer, sorg eller katastrofer. Gudstjenesten kommuniserer dårlig med folk flest. Kirken som kulturbærer og diakoniforvalter kommuniserer derimot fortsatt glimrende. Vi håper Den norske kirke i Oslo deler denne oppfattning og at tiltak innen kultur og diakoni prioriteres hvis ressurser frigjøres fra administrative funksjoner til kirkelig kjernevirksomhet. Vi mener at diakoni og kultur i sterkeste grad er kirkelig kjernevirksomhet. Uten en økt satsing på disse felter vil kirken i Oslo bli stadig mer usynlig og et tilbud til de spesielt interesserte. Diakoni kommuniserer med folk og det skaper kirkelig troverdighet.
Vi vil hevde at menighetsdiakoni, institusjonsdiakoni og spesialistdiakoni lever mer isolert fra hverandre enn ønskelig. En av årsakene til dette er at Den norske kirke består av mange menigheter med relativt lite ressurser. De opplever at de ikke har kapasitet til å gjøre mer enn det høyst nødvendige. Institusjons- og spesialistdiakonien forutsetter i dag full profesjonalitet i måten å drifte institusjonene på slik at de fullt ut kan fylle de krav til faglighet og kvalitet som beskrives i de lover og forskrifter som regulerer helse- og sosialomsorgen, utdanning osv.. Men nettopp i denne forskjell burde det ligge et potensial for samarbeid som kan styrke både menighetens og institusjonenes bevissthet og identitet som diakonal bidragsyter. Vi mener det vil være enklere å vurdere diakonale tiltak og opprette nye samarbeidsprosjekter, hvis sognene hadde vært betydelig større enn i dag.
Et eksempel på et mulig diakonalt samarbeidsprosjekt
Det var menighetsdiakonien i Norge som startet hjemmesykepleie og hjemmehjelps- virksomheten. Senere er det lovfestet og blitt en offentlig oppgave. Noen menigheter i Oslo driver fortsatt bo- og servicesenter for omsorgstrengende. 2 menigheter har imidlertid gjort avtale med Bymisjonen om å drive deres virksomheter (Sofienberg og Bekkelaget). Oslos bydeler har i dag hjemmetjenester basert på brukervalg der tjenesten kan leveres både av bydelen og av private aktører. Planen er å begynne forsøksvirksomhet med hjemmesykepleie etter samme modell fra 1. januar 2009. Mange eldre har et godt og trygt tilbud, likevel ser vi ofte eldre som blir forsømt og ikke prioritert godt nok i fordelingen av ressurser. Vi ser også enkeltindivider som krenkes og får lite respekt i sin hjelpeløshet. Å drive hjemmehjelpstjenester eller et bo- og servicesenter krever mye ressurser av den enkelte menighet slik det er organisert i dag. Et samarbeid mellom et større sogn, en diakonal utdanningsinstitusjon og SKBO ville i større grad gjøre det mulig og det vil styrke kvaliteten. Hvis et slikt prosjekt skulle bli realisert, er den viktigste motivasjon at mennesker trenger det. Eldre trenger kvalitet, trygghet og at de blir møtt med et helhetlig menneskesyn. Vi ser at det er svikt i en del tilbud som gis til eldre i dag.
Vi kan også nevne andre mulige samarbeidsprosjekter: Skulle det vært et Møtested, slik det er i Skippergata, i hvert prosti? -Barnefamilier hvor en av foreldrene sliter med rus føler ofte på skam og isolasjon. Bymisjonen og Blå Kors kjenner mange slike familier. Er det mulig å finne fellesskap og støtte i den lokale menighet til en familie i en slik situasjon? -”Kamp for rettferdighet”. Dette er viktig både for den Norske kirke og SKBO. ”Plan for diakoni i den norske kirke” ble vedtatt på kirkemøte 2007. Her kom kamp for rettferdighet inn som et av begrepene i definisjon for diakoni i Den norske kirke. Sammen med lokal menighet kan vi være med på å avdekke og belyse den urett som blir begått mot grupper eller enkeltmennesker i en lokal menighet. – Skulle vi arbeide for å få flere felles frivillighetssentraler? Også på dette området burde det kunne ligge godt til rette for et nærmere samarbeid mellom menigheten og SKBO med tanke på utvikling og oppfølging av frivillige på det diakonale området.
Listen over mulige fellestiltak er ikke på noen måte uttømmende. Det viktige poenget er at færre organisatoriske enheter i Den norske kirke vil forenkle og gjøre det tydeligere hvem vi skal samarbeide med. Det er lettere å bli kjent. Et samarbeid forutsetter en respekt for hverandres ulike måter å tenke og jobbe på.
En profilkirke, en god ide og et problem?
Etter foreslåtte modeller med færre sokn vil det bli flere kirkebygg innen hvert sogn. Dette gir muligheter for profilkirker. Vi kan tenke oss ungdomskirke, familiekirke, kulturkirke, miljøkirke osv. Dette vil trolig skape større oppslutning og større engasjement hos en del.
En slik løsning vil kunne skape fellesskap blant mennesker med samme interesse og på flere områder likere identitet. Dette vil lettere kunne skape varige vennskap mellom mennesker.
For aktive mennesker med god mobilitet virker dette som en bra løsning. På den annen side kan det være et problem for dem som bor i en menighet som får en annen profil enn vedkommende identifiserer seg med. Hvis vedkommende har liten mobilitet pga helse eller økonomi kan opprettelsen av profilmenighet føre til isolasjon fra kirkelig fellesskap. Det er grunn til å vurdere noen spørsmål i forhold til eventuell opprettelse av profilmenigheter: -Er det bare noen få steder det skal opprettes slike, og bare der det er geografisk nærhet til annen kirke? -Kan kirken være både og? Det vil si ha et generelt tilbud, og samtidig en profil? –Kan problemet med manglende mobilitet oppheves ved aktiv diakoni og skysstjenester til en kirke med en kirkeligere profil for den enkelte? Hvordan kommunisere med menighetslemmene, slik at de ikke føler at de ”mister” kirken sin? – Kan vi stå i fare for å utvikle profilmenigheter som er mer opptatt av egne interesser enn å være en inkluderende folkekirke?
Frivilligheten i en ny modell.
I SKBO har vi lang erfaring med frivillighet. Dette er også tilfelle i kirken i Oslo. Vi opplever at frivillige trenger å bli motivert og veiledet av ansatte. De trenger opplæring og oppfølging i hverdagen avhengig av de oppgavene de tar seg av. Hvis vi svikter med oppfølgningen av frivillige mister vi dem ofte. Intensjonen i Osloprosjektet er å styrke kjernevirksomheten ved større organisatoriske enheter. Frivillighet er en kjernevirksomhet i seg selv. Det skaper tilhørighet til fellesskap og kirke. Det er viktig at kirkelige ansatte med ansvar for frivillige ikke blir sentralisert, men er der hvor frivilligheten drives. God oppfølging av frivillige er spesielt viktig i en omstillingsfase, da det i en slik situasjon er naturlig å føle på usikkerhet.
De enkelte høringsspørsmål
Hvorfor endring av soknegrenser?
Vi viser her til det vi skrev i innledningen: ”SKBO ser positivt på de intensjoner som ligger bak ”Forslag til nye sokne- og prostigrenser i Oslo”. Hovedmålet i ”Osloprosjektet – Nye muligheter med ny struktur” viser vilje til å se kritisk på eget ressursbruk: ”...styrke kjernevirksomheten gjennom en optimal utnyttelse og en bedre organisering av de samlede ressursene som stilles til rådighet for kirken i Oslo”. Det må være et mål at kirken i Oslo får mest mulig kirke for pengene.” Vi gir vår tilslutning til målsettinger for det videre arbeidet med soknestrukturen for kirken i Oslo.
Hvorfor større sokn?
Større sokn vil ha en positiv konsekvens i forhold til de målsettingene Osloprosjektet har satt seg. Vi tror også at det vil styrke samhandling og samarbeid mellom Kirken i Oslo og SKBO.
Vi mener dette er nærmere belyst i våre tidligere merknader.
Begrepet sokn og menighet
SKBO ser at det kan være hensiktsmessig å skille mellom sokn og menighet slik det er gjort i
”Forslag til Nye sokne- og prostigrenser i Oslo.” Det vises til Confesiio Augustanas forståelse av menighet i artikkel VII: ”forsamlingen av de hellige der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett”. Videre sies det i høringsnotatet: ”Mennesker er ikke medlemmer av en menighet, men en del av den. Menigheten er organisk og dynamisk, og aldri den samme. I forslaget knyttes menighetsbegrepet sterkere til kirkebygget, mens soknet er den geografiske og juridiske grunnenheten.” SKBO vil advare mot en modell som svekker det geografiske perspektivet på menighetens oppgaver. Dette kan lett føre til en mer innadvendt kirke som først og fremst er av og for den aktive menighetskjerne, ”troens egne”. Da vil det være vanskeligere å se og delta i de diakonale utfordringene for alle som bor i området. Menighetslivet må således ikke bare knyttes til et kirkebygg, men til en bred samfunnsdeltagelse sammen med andre gode krefter til beste for lokalsamfunnet. Vi viser her til det vi har skrevet om et kirkelig fullskalatilbud – et tilbud som må gå langt utover kirkebygget. Vi anbefaler at begrepsbruken vurderes på nytt og klargjøres/innholdsbestemmes tydeligere for å ivareta dette.
Menighetsråd og menighetsutvalg
SKBO finner det hensiktsmessig med økt bruk av menighetsutvalg. Det kan skapes større engasjement når frivillige får arbeide med aktiviteter de er engasjert av og mindre med administrasjon og lovpålagte oppgaver. Likevel kan vi stå i fare for at avstanden mellom de frivillige menighetsutvalg og soknerådet (som det da trolig må hete) blir for stor. Menighetsutvalgene kan stå i fare for å bli for fokusert på egne interesser og mindre opptatt av et helhetlig ansvar. Soknerådet må derfor ha et helhetlig ansvar og god kontakt med det enkelte menighetsutvalg i sitt eget sokn.
Tre modeller for ny soknestruktur i Oslo
Byen som et sokn. SKBO tror ikke dette er noen god ide. Det brukes begrepet ”kirkelig byregjering”. Det er noe pompøst over modellen som står i kontrast til kirken som en tjenende kirke nær folket. Det blir for stor avstand mellom det valgte og juridiske organet soknerådet (kirkelig byregjering) og de frivillige menighetsutvalg. Vi står i fare for å få en rekke interessefellesskap med liten kontakt med de formelt ansvarlige. Vi kan stå i fare for å få en fragmentert kirke med mange uformelle ledere.
Prostiet som hensiktsmessig størrelse på et sokn.
Snakker vi om en kirke med et fullskalatilbud, med godt samarbeid med kirkelige/diakonale organer og samarbeid kirkelige/diakonale utdanningsinstitusjoner er nok dette den beste løsning. I denne modellen vil det være mulig med mange fruktbare samarbeidsrelasjoner.
På den annen side kan fortsatt de organisatoriske enhetene være noe for store til å kunne ha en helhetlig oversikt. Likevel ser vi i SKBO på dette som en spennende modell med rom for god samspill.
Bydelen som hensiktsmessig størrelse på et sokn.
SKBO tror denne modellen er den mest hensiktsmessige sett fra Den norske kirke isolert sett.
Den gir rom for nærhet og god oversikt internt i kirken. Likevel tror vi enheten blir for liten hvis kirken skal nå sitt mål om å kunne gi et kirkelig fullskalatilbud. Skal kirken kunne gi et slikt tilbud tror vi det forutsetter samarbeid med kirkelige/diakonale organer og samarbeid med kirkelige/diakonale utdanningsinstitusjoner. Et samarbeid med 15 sokn vil være problematisk. Alternativet et at prostiet blir et styrket organ med klarere fullmakter. Da kan samarbeid med organisasjoner og utdanningsinstitusjoner primært skje på prostiplan. Vi ser at endring av bydeler skjer relativt ofte. Dette kan derfor være en lite forutsigbar geografisk størrelse.
Prostigrenser i Oslo
SKBO mener at prostiene må korrigeres etter nye menighetsgrenser. Det er også viktig at prostigrensene blir i samsvar med bydelene, slik at et prosti består av tre til fem bydeler.
Endringer en prøveordning
Kunne være hensiktsmessig med tidsbegrenset prøveordning av 2 modeller? Kunne en prøve ut en modell der et prosti fungerte som et sokn og en modell der en bydel er et sokn? Prøveordningene kunne for eksempel prøves ut i 4 år for den ble evaluert og eventuelt satt i kraft i hele Oslo.
Avslutning
SKBO vil igjen takke for anledningen til å gi vår uttalelse i en viktig sak. Vi vil berømme
Osloprosjektet for dristighet og reflekterte tanker. Det er viktig at det er mest mulig kirke i ”førstelinjetjenesten”, der folk er. Vi tror de foreslåtte modeller vil gi en kirke med et bredere og mer åpent tilbud til byens befolkning. SKBO ser frem til styrket samarbeid enten vi definerer det som: ”Vi er i byen på vegne av Jesus Kristus.” (SKBO) eller: ”Den norske kirke skal være en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke.” (DNK). Vi står sammen i arbeidet for å møte menneskers lengsel, håp og tro. Vi følger arbeidet videre med stor interesse og ønsker lykke til i arbeidet.
Oslo 15. april 2008
Med vennlig hilsen
Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo
Sturla J. Stålsett
Generalsekretær
Publisert 18.04.2008