av Olav H. Selvaag, Selvaag Gruppen AS
Marit Nybø, ByBo, Kirkens Bymisjon Oslo, Martin Mæland, OBOS.
Innlegget sto på trykk i Aftenposten Aften 20.april 2011
Flere advarer mot bobler i boligmarkedet. Det er en viktig diskusjon, men den er ikke tilstrekkelig. Ettersom boligbygging i stor grad legger rammer for hvordan mennesker lever sine liv, må vi diskutere de sosiale spørsmålene i boligmarkedet like mye som de økonomiske. Fra vår side vil vi da advare mot det vi velger å kalle glassklokker i boligmarkedet, altså skjermede verdener der en bestemt type mennesker med en bestemt type økonomi får leve sine liv. Andre tvinges til å bo utenfor, selv om de daglig pendler inn i glassklokkene for å pleie syke, undervise barn, selge mat og servere kaffe. Det er slike glassklokker vi frykter er i ferd med å senke seg over norske byer, og det skjer tilsynelatende uten at politikere på nasjonalt eller lokalt plan er bekymret. Tvert imot bidrar de for tiden til å herde glasset.
Hovedstad i vekst og endring
Vi sier ikke at glassklokkene med sitt segregerte boligmarked skapes av politikere alene. Økonomi og demografi bidrar til utviklingen. Statistisk sentralbyrå tror boligprisene i Norge vil øke med seks prosent årlig de neste fire årene. Bak denne prognosen ligger det befolkningsvekst, lønnsvekst, lav arbeidsledighet og fortsatt forholdsvis lav rente. I de store norske byene kommer en stor tilflytting på toppen av den generelle befolkningsveksten. Det betyr for eksempel at Oslo i løpet av de neste 20 årene kan bli en by med nærmere 900 000 innbyggere, mot dagens 600 000. Befolkningsvekstens effekt på boligmarkedet blir forsterket av at stadig flere nordmenn bor alene. I 1960 var det i gjennomsnitt 2,7 personer i hver norske husholdning, mens dette tallet var 1,9 i 2010.
Når økonomi og demografi virker sammen på denne måten skaper det et presset boligmarked der de økonomisk sterke favoriseres. Dette presset blir sterkere jo nærmere bykjernen du kommer. Forenklet kan vi si at overlegen fortsatt kan bo nær jobben sin, mens sykepleieren er henvist til å pendle.
Tilfeldig boligpolitikk
Selv om vi ikke gir politikerne alene ansvar for glassklokkene, er det all grunn til å peke på det ansvaret de har for lette på presset i boligmarkedet, spesielt i de største byene. Dette ansvaret ser de ikke ut til å ta, tvert imot: Uten en boligpolitikk som gjør det mulig å bygge og selge rimelige boliger, herdes glasset. Vi har nå en tilsynelatende tilfeldig boligpolitikk som ikke tar hensyn til hele befolkningen, men bare de kjøpesterke. En slik glassklokkepolitikk legger ikke opp til at også sykepleieren, renholderen, servitøren, læreren og den butikkansatte kan bo og leve sine liv sentralt i de store norske byene, dersom de ønsker det.
Et sentralt trekk ved denne glassklokkepolitikken er den lange rekken av sentralt pålagte krav og forskrifter, som i sum har gjort hver bolig minst 500.000 kroner dyrere. Som eksempler kan vi nevne kravene om energimerking, og at absolutt alle boenheter skal tilpasses handikappede når man bygger nye boliger. På toppen av disse nasjonale kravene kommer det mange steder lokale regler som presser boligmarkedet ytterligere. Oslo kommune har for eksempel vedtatt at alle nye leiligheter i og nær sentrum skal være større enn 40 kvadratmeter, og minst halvparten skal være større enn 80 kvadratmeter. Intensjonen om å sørge for familieleiligheter er god. En av konsekvensene er imidlertid at det blir større konkurranse og dermed høyere prisøkning på de mindre boligene etter hvert som de blir en stadig sjeldnere vare i byen.
En slik politikk er usosial, men ikke bare fordi den hindrer husholdninger med normale inntekter å kjøpe bolig i de store norske byene. Glassklokkepolitikken vil over tid også føre til segregering av bysamfunn, slik at mennesker med ulik sosial, økonomisk og etnisk bakgrunn lever stadig mer adskilt. Vi tror denne utviklingen er uheldig, uansett hvilken side av glassklokken du lever på. For de som lever på utsiden av glassklokken betyr dette en pendlertilværelse eller i beste fall en uønsket lang reisetid til og fra jobb som går ut over familie og fritid. På innsiden av glassklokken blir både næringslivet, kulturscenene og klasserommene preget av ensartethet, stikk i strid med det mangfoldet mange i sin tid søkte til byene for å oppleve. Vi tror nær kontakt mellom mennesker med ulik sosial, økonomisk og etnisk bakgrunn er bra for oss, og vi tror de fleste av politikerne som utformer boligpolitikken, dypest sett ønsker dette.
Modernisering
Forskere har allerede påpekt hva som skjer når den såkalte gentrifiseringen når andre og tredje fase. Gentrifisering er fellesbetegnelsen for de fysiske, sosiale, økonomiske og kulturelle prosessene som skjer når arbeiderklassestrøk i byene blir forvandlet til bydeler for mer velstående grupper. Sosiologen Ruth Glass skapte dette begrepet da hun studerte forvandlingen av enkelte områder i London. Her har gentrifiseringen etter hvert nådd nye faser der beboerne har andre sosiale kjennetegn enn de opprinnelige gentrifisererne, som bidro til modernisering og økonomisk vekst i nedslitte byområder. I artikkelen «Gentrifisering på norsk» beskriver forskerne Torkel Bjørnskau og Randi Hjorthol hvordan de forvandlede bydelene nå erobres av mennesker med svært sterk økonomi, men som bidrar lite til det sosiale livet i områdene.
Vi mener politikere og planmyndigheter må ta ansvar for en annen utvikling i Norge, både av hensyn til de innenfor og de utenfor glassklokkene. Det gjør de ved å definere klart formulerte politiske boligmål, som for eksempel at «alle med fast jobb i byen skal kunne kjøpe sin egen bolig i byen». Deretter må de utforme politikk og fatte vedtak som bringer oss nærmere det formulerte målet. En slik politikk kan handle om å endre noen av byggeforskriftene som gjør det vanskelig å bygge rimelig, når hensikten er å bygge boliger til folk i etableringsfasen. Flere tomter regulert til boligformål og langt bedre utnyttelse av disse vil også bringe oss nærmere en utvikling vi ønsker oss: Rimeligere boliger for folk flest, også i de store byene.
Norske politikere bør snarest mulig velge om de med sin boligpolitikk vil knuse eller herde glassklokkene over norske byer. Det er da på sin plass å minne om to viktige særtrekk ved herdet glass: For det første at det rommer sterke spenninger, for det andre at det ikke lar seg bearbeide etter at det er herdet.