Det suser i Oslos gater, det myldrer på byens mange torg og på Karl Johan. Det er valg og det er fokus på byutvikling, sykkelstier, skolebygninger, Lambda og Oslopakke 3.
Av: Monica Lundstrøm, Jobber i Kirkens Bymisjon og er barnevernspedagog og familieterapeut.
Det suser i Oslos gater, det myldrer på byens mange torg og på Karl Johan. Det er valg og det er fokus på byutvikling, sykkelstier, skolebygninger, Lambda og Oslopakke 3.
Folk flest bryr seg om brutte løfter og lovnader og nye tanker om museer og eldreomsorg. Folk bryr seg om nærområder og kollektivtransport. Og politikerne våre, de sykler og går byen rundt, de roper ut at de bryr seg om de gamle, de unge, om barnehager og om skoler! Ja til og med kontantstøtten siger nå inn som ett tema i en kommunevalgkamp. Bak alt dette engasjementet, alle stemmene som roper høyt og de indignerte bydelspolitikerne som hoderystende skyver ansvar for Oslo politikken til Staten, ligger det en pakke som ingen vet så mye om!
For det er en pakke, Oslos viktigste pakke, som ingen snakker om, det er ingen som spør, og de det gjelder vet ikke hvor de skal rope, de vet ikke hvor de skal gå, de vet ikke hvem som taler deres sak.
De vi snakker om er Oslo bys barn som trenger noe ekstra, de som er på anbud eller de som trenger et familiesenter og noen som bryr seg. Flere lærere, leksehjelp, lekeplasser, epler og svømmebasseng er ikke nok. De barna jeg tenker på har behov for noe helt annet. De trenger hjelp til at mamma eller pappa skal komme seg opp om morgenen. De trenger hjelp til å få en helt vanlig hverdag. Noen trenger hjelp til å snakke om at de har blitt utsatt for vold eller sett vold hjemme og noen trenger hjelp til å klare å gå på skolen. Disse barna trenger hjelp til at noen trygge voksne kan gå sammen med dem ett steg i livet, slik at de sammen med foreldrene sine kan få hjelp til å rette opp og forebygge en litt skakkjørt start på livsveien. De trenger å bli sett og hørt og da må vi hjelpe dem til det. Å bli sett og hørt.
Det skjer noe urovekkende i Oslo! Det er som om Oslo har lukket byporten igjen og stengt den for Oslo bys barn. I løpet av det siste året har Oslo bys familiesentere blitt nærmest overflødige. Hva skjer?
Oslo bys utsatte barn har vært ofre for flere ulike anbud de siste årene, ett av de siste anbudene betyr at Oslo bys barn som trenger noe ekstra blir lagt ut på minianbud. Vet du hva det er? Å bli lagt ut på minianbud betyr at det skrives en A4 side om problemene til familien og barnet/barna, så blir det sendt rundt til tre-fire tilbydere som igjen skal komme med ett prisoverslag og en faglig uttalelse om hvordan de tenker at problemet skal løses. Så, innen noen dager, skal barneverntjenesten velge tilbyder. På bakgrunn av hva? Ett A 4 ark?
Da denne praksisen med minianbud dukket opp i år visste i hvert fall svært få av barnevernkonsulentene som jobber i barneverntjenesten noe om hva de ble pålagt å følge i hht. konkurranseloven. Det er de ikke utdannet til. Det er barneverntjenesten som har som fått i oppgave å utrope anbud, kostnadsberegne og kvalitetssikre avtaler. Denne praksisen oppleves som uetisk, den oppleves som ufaglig, og det er en markedsstyrt økonomisk handling utført av sosialarbeidere/barnevernspedagoger som har helt andre fagområder i sin utdannelse.
Det som også er urovekkende og rart er at det i løpet av ett år har blitt 80 % mindre behov for hjelp og bistand fra etablerte faglige tilbud som kan sy og tilrettelegge tiltak til utsatte barn og familier. Har bydelene bygd små barnehjem som tilbyr døgnkontinuerlig oppfølgning av barn som ikke kan bo hjemme? Er det virkelig så mange nye beredskapshjem i Oslo at akuttsakene ble borte? Og etter det, fosterhjem, har alle bydelene nok fosterhjem, eller blir ungene stående i kø? Ble ungdommene som ikke fikk hjelp tidsnok og som har et stort behov for forutsigbarhet og oppfølgning, fulgt opp og ivaretatt i bydelene? Hvor? Er det bygd opp noen mini institusjoner som vi ikke vet om? Barnevernkonsulentene tar vel ikke dette på kontoret, vel? Og vi, vi som har brukt årevis til å bygge opp fagfolks spisskompetanse, vi som vet at dette handler om langvarige og stabile relasjoner, om høy faglig kompetanse, hvorfor spør de ikke etter tjenestene våre mer? Hva handler dette egentlig om?
Ett hjertesukk fra Monica Lundstrøm
Jobber i Kirkens Bymisjon og er Barnevernspedagog og Familieterapeut