”Oslo er mulighetenes by. Få andre steder har familier og enkeltmennesker de samme mulighetene til å leve de livene de ønsker og til å virkeliggjøre drømmene sine.”
av Kai- Rune Myhrer, daglig leder på Batteriet- Servicesenter for selvhjelp og Kathrine Haugland Martinsen, veileder på Batteriet- Servicesenter for selvhjelp. Innlegget sto på trykk i Aftenposten Aften 18.august 2011.
På denne måten innleder byrådspartiet Oslo Høyre sitt valgprogram for perioden 2011-2013. Hva er det som gjør at dette utsagnet skurrer? Kan det være fordi teksten indirekte sier at alle innbyggere i Oslo har mulighet til å leve som de selv ønsker? I så fall er et slikt utsagn langt fra virkeligheten til mange av Oslos innbyggere. Vi håper ikke utsagnet betyr at byrådspartiet står for en politikk der enhver er sin egen lykkes smed. Etter mange år med byrådledermakt i Oslo regner vi med at partiet er klar over de sammensatte og til dels store sosiale problemer som Oslo står overfor. Vi savner at at valgprogrammet gjenspeiler dette.
Vi som arbeider til daglig med organisasjoner som kjemper mot sosial ekskludering og isolasjon, og møter mennesker som kjenner på kroppen hvordan fattigdommen virker i Norge, vet at Oslo er langt unna å være mulighetenes by for alle. Dette gjelder også for mange barn og unge. I byen vår er det rundt 16000 barn som lever i fattige familier, det vil si nesten 15 prosent av hele Oslos barnebefolkning. Dette er dobbelt så høyt som i resten av landet (se Fafo-rapport, Barnefattigdom i Norge, 2009).
Det å oppleve fattigdom i oppveksten bidrar til at barn har dårligere utsikter som voksne. I praksis betyr det at mange tusen Oslobarn vokser opp til å bli voksne Osloborgere som ikke har fått mulighet til å utvikle sine ferdigheter og sin kompetanse. Det blir vanskeligere å ta utdanning og sjansen for å falle utenfor arbeidsmarkedet er større. Veien til å bli avhengig av lave offentlige ytelser blir kortere. Med andre ord: Vokser du opp i fattigdom, er det tungt å bryte ut av den. Denne kunnskapen er så alvorlig at politikerne må gå sammen om en tverrpolitisk dugnad for å bekjempe fattigdommen i byen.
Vi har hørt det før, og kanskje til det likegyldige, at fattigdom går i arv fra generasjon til generasjon. Det som verre er, er at fattigdom går i arv fra byråd til byråd. Dette må stoppes.