Av Marit Müller-Nilssen, daglig leder på Skovheim Allsenter.
Frp i Oslo lover eldreomsorgen 200 millioner ekstra i 2010. Det er vanskelig å forstå partiets gavmildhet når de samtidig skryter av å ha spart 30 millioner kroner årlig på å konkurranseutsette sykehjemmene. En lovfestet garanti for verdighet i eldreomsorgen blir ikke gyldig uten ressurser som også sikrer kvaliteten i omsorgen.
Etter sin bortgang refser Haakon Lie eldreomsorgen. Nok en gang skammer vi oss, mange av oss som arbeider der. Tilgi oss – enten vi er skyldige eller uskyldige. Vi vet ikke engang om vi alltid gjør så godt vi kan. Det vi derimot er sikre på, er at det jobbes mer og fortere for hvert år som går i denne sektoren.
Det er valgkamp – en tid for taktiske innrømmelser med påfølgende løfter. Byråd Sylvi Listhaug sier at Haakon Lie har rett i sin kritikk og lover eldreomsorgen 200 millioner ekstra i 2010. Det er vanskelig å se hvordan denne gavmildheten henger sammen med en fersk pressemelding på byrådets nettsider, der det skrytes av at Oslo har spart 33 millioner hvert år på de fem siste konkurranseutsettingene av sykehjem. Utviklingen skal fortsette ved at åtte nye sykehjem skal konkurranseutsettes de neste tre årene. Ved forrige stortingsvalg lovet de rødgrønne 10.000 nye hender til eldreomsorgen. En SINTEF-rapport forteller at hendene for en stor del er benyttet til å dekke andre trengende gruppers omsorgsbehov. Denne valgkampens «eldreomsorgsord» heter verdighetsgaranti – en lovfestet minstestandard som gir omsorgsmottakeren klagerett til Helsetilsynet.
Løfter om verdighet hilses varmt velkommen. Men egentlig handler vel denne garantien om å innføre et system for å bøte på svikt i et annet? Ingen kan gjøre gull av gråstein. Ingen kan la en kommune få spare 33 millioner årlig innenfor en hardt presset sektor, og samtidig forvente et skinnende resultat. Over mange år har man spart til uverdighet i eldreomsorgen.
I 2003 overtok Kirkens Bymisjon Paulus sykehjem på Grünerløkka. Sykehjemmets omdømme på overtakelsestidspunktet var ikke godt, men etter to års drift scores det høyt på kommunens kvalitetsmålinger. Iftin, en av sykehjemmets unge sykepleiere, formulerer utviklingen slik: «Kirkens Bymisjon har løftet kunnskapen på Paulus – gitt oss verktøy til å forstå hva vi kan gjøre i jobben». Verdig omsorg skapes blant annet ved å betale for utvikling av fagkunnskap, særlig fordi man på dette feltet har gjort seg avhengig av ufaglært arbeidskraft. Haakon Lie skriver i sitt notat om språkproblemene ved sykehjemmet. Ja, sykehjem fungerer som en storstilt integreringsarena. Medarbeidere med minoritetsbakgrunn utgjør en sårt tiltrengt ressurs i omsorgssektoren. Også derfor er det viktig med et sterkt fokus på fagutvikling og de grunnleggende menneskelige verdier som forener oss og forplikter oss på tvers av kulturer. Tilrettelegging og ressurser til utvikling av faglig kompetanse koster, men gir garantert bedre kår for verdigheten.
Kirkens Bymisjon tapte anbudet på Paulus til den kommersielle aktøren Attendo Care i 2008. Begge hadde beskrevet god kvalitet, men i konkurranse mot kommersielle aktørers pensjonsordninger taper vi som forpliktes av arbeidslivets framforhandlede ordninger. I verdighetsgarantien loves eldre muligheter for å komme ut i friluft. Dette til tross for at politikerne vet at svært mange tjenestesteder, både i hjemmet og på institusjon, har måttet spare inn støttefunksjoner som fysioterapi, ergoterapi og aktivitør. Politikere lover sykehjemsbeboere en rett til å komme ut i friluft, men tier om hvordan dem som sitter igjen inne da skal ha det. Hvem sin prioriteringsknipe skal det være å oppfylle en politikerskapt forventning om friluft i befolkningen?
En lovfestet garanti for verdighet må etterfølges av en like lovfestet og tydelig beskrevet tilgang til ressurser. En verdighetsgaranti uten ressursgaranti vil bare utvide det gapet i velferdsstaten som omsorgsarbeidere allerede forstrekkes ved å tette. Konkret må en ressursgaranti innebære at bydeler og kommuners økonomi ikke lenger kan få avgjøre eldrebefolkningens skjebne. En ressursgaranti må bety at byrådet i Oslo ikke skal få fortsette å legge millioner til skrytelisten over penger spart i eldreomsorgen.
Publisert: 17.08.2009