Sterk hiv-konferanse i Wien

Konferansen Aids2010 er slutt.  Human Rights, Right Now! er hovedtemaet vi har vridd og vrengt på her i Wien, 25.000 delegater fra alle mulige profesjoner og organisasjoner. For om dette er en konferanse som arrangeres annethvert år av det heller akademiske International Aids Society - er grasrotbevegelser, det sivile samfunn, og ikke minst interesseorganisasjoner svært hørbart og synbart representert. Det skulle ellers bare mangle, men det har ikke alltid vært slik. Derfor får også de mest marginaliserte de største klappsalvene, enten det er representanter for Russlands injiserende narkomane som ikke får tilgang til behandling, eller sexarbeidere som daglig lever med vold fra myndigheter og kunder. Menneskerettighetene gjelder alle, også de som lever liv langt fra normen, hvordan den nå enn ser ut. Og det å holde den fana høyt, og sørge for at det blir virkelighet, krever sterke armer. Eller kanskje blir det sterke armer av det, så lang tid som det tar. Jeg har sett mye styrke disse dagene.

Vårt tids ufattelige tragedie

Jeg har også ei tjukk bok med notater, en sprengt konferansebag med materiale, et hode fullt av ny kunnskap og innsikt. Og ikke minst; bilder på netthinna av dedikerte, skolerte og engasjerte mennesker – mange av dem prega av et utsatt liv med hiv og aids. Visst gjør det inntrykk å høre på dem som produserer kunnskap som går rett inn i kampen mot vår tids virkelig ufattelige tragedie, enten det dreier seg om medisiner eller programmer som skal redde heile befolkninger. Men størst inntrykk gjør likevel overleverne, de som deler medisinen sin med en venn for å berge liv, de som har pleid sine partnere og barn inntil døden har skilt dem, eller de som trosser forbud som å organisere seg eller protestere på inhuman behandling.

Alle berørte

Og det er nettopp sammenhengen mellom ”fintfolk”, fagfolk og berørte som blir så tydelig når vi er under samme tak - og det gjør alle til berørte. Og vi kan høre og se det. Vi så det på kronprinsesse Mette-Marit som er UNAIDS ambassadør. Hun arbeider særlig for at det skal bygges opp et ungt lederskap som skal føre arbeidet videre. Vi så det på Bill Clinton og Bill Gates, som arbeider både for finansiering av forskning, utvikling og distribusjonsprogrammer. Men som også er glødende opptatt av å holde fram det moralske ansvaret verdens ledere har for å stoppe epidemien – for det er nemlig mulig. Det må mer penger til, og den rike del av verden ligger langt bak sine forpliktelser. Men det må også mer effektivitet til, slik at flere får behandling for ressursene. Og særlig Bill Gates er en ivrig støttespiller for utvikling av mikrobicider, et preventivt middel som vil gi kvinner en reell mulighet til å beskytte seg selv. Klappsalvene var svært kraftige da det ble presentert overraskende positive resultat fra et stort forsøk; 40% reduksjon av smitterisiko!

Det er menneskerettigheter i alt dette. Det var også artisten og UNAIDS ambassadøren Annie Lennox sitt sterke budskap: Hiv-utsatte kvinner vil ikke annet enn å beskytte sine barn, ikke dø fra dem, akkurat slik som jeg – sa hun.

Norge mot FNs retningslinjer

Hva så med Norge? Vi står på den skammelige lista over 45 land som kriminaliserer ikke bare hiv-smitte, men også mulig hiv-smitte. Dette er mot FN’s retningslinjer. Hivpositive kvinner opplever seg stigmatisert og diskriminert, ble det rapportert. Vi gir tilgang til verdens beste medisiner. Men verdens beste samfunn er ikke så lett tilgjengelig. Og i alle fall ikke for de mange som sendes ut av landet til ei svært usikker framtid når medisinen i bagasjen er oppbrukt – for å uttrykke det i overkant diplomatisk.

Siv Limstrand