Från ingenting til någonting

I en forstad til Stockholm, Högdalen, ligger Salong Betong, ei tatoveringsjappe. Den er drevet av kompisene Danne og Bleckan. Jeg kjenner dem kun gjennom en serie på SVT. Jeg er ikke så himla opptatt av tatoveringer, har også fått klar beskjed fra avkommet om at jeg er alt for gammal. Men denne web-serien har gitt meg innsikt i noen historier som ikke slipper meg med det første, fordi de er så fulle av oppdrift. Og oppdrift er også det første vi ser, i det som må være tiårets flotteste programintro. Danne og Bleckan kommer rakt opp av et mørkt vatn, med Högdalens blokker i bakgrunnen, og det renner både vatn og blekk av dem. Blikkene er direkte, holdninga rak. Det er noe foruroligende ærlig, noe kompromissløst som trenger gjennom.

For dette er historia om noen som beskriver seg som ingenting, men som er blitt til noenting. Og det ut fra en bakgrunn av vold, rusmisbruk, fattigdom. Ingenting var på plass i oppveksten. Ingenting. Det var bare mangler. Og det som var, var galt, negativt, destruktivt.

Og nå er de der at de driver tatoveringssjappa som ”alle” vil til. Kjendisene. Alle. Men det er det minst viktige i historia. For dette handler ikke om suksess. Om å gå fra ingenting til suksess. Det handler om noe mye viktigere, nemlig å gå fra å være ingenting til noenting. Det handler om å finne og holde fast på vennskap. Kompromissløst. Om å ta ansvar for søsken. Kompromissløst. Om å lære seg å bli far. Først ganske så famlende. Så kompromissløst. Det handler om å finne sin egen vei. Ingen annens. Kompromissløst. Finne de rette inngangene og utgangene. Finne normalitet. ”Jeg vil bli vanlig, betale skatt og regninger som Rheinfeldt”, sier Bleckan. Og det må ta den tida det skal ta. Og derfor sammenlikner de seg ikke med noen. Knapt med hverandre. Den nærmeste. Det er respekt. Det er avklarthet. Det er leiting. Det er forventning om utvikling. Om at det i dette noenting, stadig er meir. Det er ikke bare å gå fra ingenting til noenting og forbli der. Sjøl om usikkerheta er stor. Hvordan spør man banken om lånetilsagn for å kjøpe leilighet? Særlig når tanken på avslag ikke er til å holde ut for en som vil være totalt uavhengig. Helst tjene opp pengene så leiligheta kan kjøpes kontant, det er den rette måten. Sier mannen som gikk fra ingenting til noenting. men som er ingenting uten vennene, relasjonene.

Jeg tenkte på disse gutta da jeg var i Vår Frue kirke her om dagen, Vi hadde hatt enda ei minnestund. Satt ei rød rose ved brosteinskorset under Torsdagsmessa. Ei ung kvinne hadde ”gått i vei”. Overdose. Var funnet død. Kjæresten blei redda. I et intervju i gatemagasinet Sorgenfri hadde hun fortalt om håpet. Det sterke håpet de delte om at også de kunne få til noen ting, kunne rette opp. Ordne bolig. Starte LAR-behandling. Gjenoppta kontakt med familie. Gifte seg. Alt var på trappene. Gå fra det som var ingenting til noenting. Plan for en normalitet. Vanlig. Verdig. Et sterkt uttrykk for håp. Oppdrift.

Så gikk det andre veien. Fra håpet som absolutt var noenting, så sterkt. Så trassig. Og inn i døden, ingenting. Og det kjentes så bortkasta. Så unødvendig. Å stå der ved ei rose og et bilde og kjenne på at noenting var blitt til ingenting.

”Jeg vil spare olje og lerret til seinere”, sier Bleckan mot slutten av serien. ”Jeg vil vente med det, ha det til gode.” Det er oppdrift. Det er håp. Å ha noe til gode. Ei forventning om at det er noe der som venter.

Jenta vi tente lys for hadde mye til gode. Alt for mye til gode. Og nå ingenting. Men vi er igjen. Det forplikter.

siv.limstrand@bymisjon.no