vil bli stående som en av 1900-tallets viktigste filosofer. Hennes forfatterskap er til dels vanskelig tilgjengelig og ville aldri bli en sak for de store masser.
Men en bok er begripelig for de fleste av oss, til gjengjeld er den så urovekkende at vi misliker det vi leser.
I 1960 ble SS-offiseren Adolf Eichmann arrestert i Argentina av Mossadagenter. Han ble ført til Jerusalem, stilt for retten og dømt til døden for massedrap på jøder under 2.verdenskrig.
Rettssaken mot Eichmann var viktig, ikke bare fordi en krigsforbryter ble stilt til ansvar for uhyrlige forbrytelser mot menneskeheten, men også fordi Hanna Arendt satt i rettssalen og gjorde seg sine refleksjoner som senere kom til å bli boken ;"Eichmann i Jerusalem, rapport om ondskapens banalitet".
Hanna Arendt har et skarpt blikk for det hun opplever i rettssalen. Hun ser en mann midt i 50-årene som slett ikke lyser av ondskap, som slett ikke var en brennende antisemitt, han hadde bare gjort sitt ytterste for å tilfredsstille sine overordnede. Det eneste han fikk dårlig samvittighet av var dersom han ikke hadde gjort det han hadde fått beskjed om.
Han ble undersøkt av en rekke psykiatere og de fastslo alle som en at Eichmann i sine private forhold hadde en moral som var "høyst prisverdig".
Det var ikke et udyr Hanna Arendt møtte i rettssalen i Jerusalem, men en mann som bare hadde ønsket å gjøre sin plikt og som dessuten hadde et intenst ønske om å bli forfremmet til politimester i en liten tysk by. Det ble han aldri. I juni 1962 ble han henrettet.
Hanna Arendt provoserer med sin beskrivelse fordi hun ikke maler bildet av et uhyre, men av
en liten og pliktoppfyllende mann som bare ville gjøre sin plikt, han hatet ikke jøder, men fikk dårlig samvittighet om han ikke utførte ordre gitt av overordna. Arendt tror ikke at de onde er selvlysende, tror ikke at ansiktet avslører ondskap eller at de onde er uten moral. Så enkel er ikke tilværelsen, så endimensjonalt er ikke mennesket.
Rettsaken i Jerusalem og den rettssaken vi snart skal ha i Norge i forbindelse med 22.juli stiller oss overfor spørsmål om hva ondskap er og hvordan den kommer til uttrykk. Det uhyggelige ligger i at ondskapen er så banal, den er godt skjult i det helt hverdagslige før den eventuelt slår ut i full blomst.
For kort tid siden var jeg en uke i Palestina og så hva jeg langt på vei visste, et land okkuperer et annet og driver en daglig ydmykelse av de okkuperte. Det skjer stort sett uten grov vold, det skjer ved utallige sjekkpunkt på veiene, ved konfiskering av palestinsk jord og ved inndragelse av eiendommer tilhørende palestinerne. Bare unntaksvis foregår det ved grov vold, men hver time i døgnet blir palestinerne ydmyket av mennesker som bare gjør sin plikt og som kanskje får dårlig samvittighet om de ikke gjør det de blir pålagt.
Historien har en merkelig tendens til å gjenta seg og ondskapen finner alltid passende gevanter.