Å miste noen mens de lever

Gro Knutsens (t.v.) samboer har fått Alzheimer, mens Tina (t.h.) er gift med en alkoholiker. Foto: Torstein Ihle og Shutterstock.com (illustrasjon).

(Dette er et utdrag fra en lengre artikkel om pårørende i bladet Bymisjon. Trykk her for å lese hele artikkelen. )

Tina møtte Carl i hestemiljøet. Hun var ung, han var kjent. De elsket hverandre og giftet seg tidlig. Hun så ikke, eller ville ikke se, hans eskalerende alkoholforbruk. 

- Jeg trodde det handlet om dårlige holdninger, at bare han lærte å «drikke normalt», så ville det bli bra. Deretter tenkte jeg at kjærligheten kunne overvinne alt. Det var først da han gikk over på sterkere rusmidler at jeg forsto at jeg var maktesløs, sier hun.

- En sirkel av galskap

Hun ble redd. Hadde Carl en bra dag, var hun trygg. Hadde han en dårlig dag, gikk hun rundt i skumle sentrumsgater midt på natten for å lete etter han. Hun tok på seg roller. I det ene øyeblikket var hun moren hans, i det neste sosialarbeider, kjæreste og gestapokontrollør. Hun beskriver det som en sirkel av galskap. Hodet var alltid et annet sted. Hans liv var hennes ansvar. Og hun bar skammen hans.

Lenge prøvde hun å skjule problemene for omverdenen. Utad virket hun som en kjærlig og beskyttende kone, men mot ham kunne hun være både spottende og nedlatende. Hun ble rasende. Samtidig hadde hun dårlig samvittighet over å leve et dobbeltliv.

- Jeg følte meg falsk, og det gikk utover selvtilliten. Dessuten hadde jeg en voldsom skyldfølelse fordi jeg ikke klarte å gå fra han, sier hun.

Fra profesjonell til pårørende

Ikke langt unna, i et annet kontorbygg i Oslo sentrum, sitter Gro Knutsen. For seks år siden fikk hennes samboer Erica diagnosen Alzheimers sykdom. Fortsatt er de unge – den ene bare i 50-årene, den andre så vidt 60. Begge har et langt yrkesliv som omsorgspersoner bak seg, Gro innen barnevernet, Erica som psykolog. Etter å ha vært profesjonelle hjelpere i alle år, er det nå Gro som er pårørende og Erica som er omsorgstrengende.

- Én ting er å være profesjonell, den som skal gi hjelp. Noe helt annet er å være pårørende. Rollene byttes om, sier hun.

Gro tenker tilbake på de første tegnene. Tiden da Erica begynte å glemme, spørre om igjen eller miste tråden i samtalen.

- Sykdommen rammer hjernen og evnen til å ivareta seg selv. Avhengigheten av hjelp fra andre øker hele tiden. Jeg kan ikke forestille meg noe som er verre. Hele hennes følelsesapparat er intakt. Det er evnen til å formidle som blir borte, sier hun.

Tok på seg for mye ansvar

I de tre årene som fulgte, var Erica hjemme mens Gro var på jobb. Det var en fryktelig slitsom og ensom tilværelse. Gro er sta og ville klare mest mulig selv. Fordi Ericas behov sto i sentrum, ble det sosiale nettverket gradvis mindre. Til slutt ble også Gro sykmeldt. I ettertid ser hun at hun tok på seg altfor mye ansvar.

- Jeg skulle tatt kontakt tidligere. Samtidig syntes jeg jo at Erica klarte seg ganske bra, sier hun.

Gro har vært rasende på Gud og livet generelt. At hennes kjære blir rammet, føles blodig urettferdig. Hun tenker på alle de tingene de aldri får gjort. Som å reise til utlandet og ta del i sosialt liv som to likeverdige partnere.

- Det har ingen hensikt å være sint. Likevel tror jeg det er viktig å få ut følelsene. Man kan jo ikke gå og være sint hele tiden, man må bruke energien på noe nyttig, sier hun.

Har fått hjelp

Med god hjelp og stor egeninnsats, har både Tina og Gro funnet måter å leve med situasjonen.

Du kan lese deres historier, samt innspill fra Kirkens Bymisjons fagfolk på pårørendefeltet, i bladet Bymisjon.

Les også: Omsorg for personer med demens, satsing eller salderingspost?

Kirkens Bymisjon driver arbeid for pårørende.
Se blant annet: A-senteret (rusmiddelbehandling) og Pårørendeskolen (demens)