Meningen med å stå opp

Asbjørn (56) forteller stille, åpent og villig om sin lange «karriere» med rus, og den tålmodige kampen for å bygge opp et liv etterpå med utdanning, arbeid, bolig – og et fellesskap å komme til. Han er av hovedstadens rusveteraner. En av dem som var i miljøet hele veien fra Slottsparken til Egertorget og til «Plata». Han vet alt om hva det vil si å gå til bunns i rusavhengighet. Fortellingen hans handler om løgn og bedrag for seg selv og andre, fengselsopphold, overdoser og sykehusbehandling med vekslende oppfølging.

Endring

En viljesterk kamp har ført til et liv uten rus. Han går på substituttmedisinen Metadon, men det er 12 år siden han sluttet å ruse seg.

– Jeg måtte bli meg selv igjen, slutte å ljuge, endre livsstil. Men det er veldig hardt å endre seg, det er så mye som må dras opp med rota, sier han, og forteller om hvordan han selv også ble sveket.

Han er kokk, en utdanning han skaffet seg i fengslet. Etterpå fikk han flere jobber, et sted fulgte det også med en liten leilighet. Men da det ble kjent at han hadde en rusbakgrunn som han fortsatt fikk behandling for, mistet han jobben. Hverdagen falt sammen igjen. Han pådro seg stor gjeld, og reiste fra by til by i Europa. Alltid alene. Etter lang tids behandling også for sin psykiske helse bygget han igjen opp et liv uten rus. Asbjørn er blant annet autorisert Oslo-guide og jobbet som det i flere sesonger.
Hele tiden har han kjempet mot isolasjon og ensomhet.

– Jeg er ganske ensom. Å ta sprøyta ut av armen er bare starten! Hvis du ikke har bolig, noe å gjøre, og noen å treffe blir det veldig tøft. Derfor var det så viktig for meg å komme hit, sier han – og er glad for å kunne skryte av Bymisjonskafeen Møtestedet.

Møteplass

Han synes det var en terskel å gå inn her for to år siden. Skulle han gå til et sted med subsidiert mat og rusa folk rundt bordene? Han gjorde det – og fant folk, noen å prate med og bli kjent med.

– Dette betyr alt for meg nå, sier Asbjørn. Hvis jeg går for mye aleine hjemme i den lille leiligheten blir jeg «rar i hue» etter noen dager. Jeg har ingen andre å treffe, men når jeg kommer hit, møter jeg noen som sier «hei Asbjørn» og hilser og er blide. Det er moro å høre. Noen dager føler jeg at det ikke er noen vits i å stå opp. Uten Møtestedet hadde jeg hatt flere sengedager. Her blir jeg kjent med folk som har det sånn som meg, vi snakker om nyheter og ting som skjer i byen, og det er fint å kunne kjenne igjen folk når jeg møter dem andre steder også.

– Og maten?

– Som kokk merker jeg at de gjør seg flid med maten her. Og så har man råd til å kjøpe den, selv om man er trygdet, sier han.

Nesten hver dag kjøper han sin middag her, og setter seg ved bordet med folkene han er blitt kjent med.Men jula skal han feire alene.

– Da kjøper jeg mat for noen dager og holder meg inne. Julaften er jeg for meg selv. Det er litt sårt, men jeg gruer meg ikke. Jeg tenker at det er jo fint med jul for mange andre.

Asbjørn har klart seg. Han er rusfri. Har en liten leilighet. Nylig ble han uføretrygdet og det er en slags ro med det, bare NAV finner ut av alle systemene...
Og det livsviktige sosiale vil han fortsatt finne på Møtestedet, og ser fram til å fortsette å komme hit.

Vi spør om han med sin lange erfaring har en tanke om hvordan vi skaper et varmere samfunn?

– Ta tid til å prate når folk ikke har det bra også! Det er lett å si «takk bra» når folk spør hvordan du hardet. Men når du ikke kan si det, er det fint hvis noen har tid.

Les mer om Møtestedet – Et varmt måltid er mer enn mat