Synger om å bli oversett

Vokalisten og låtskriveren sitter på en kafé i Oslo sentrum, ikke langt fra hotellet der hun en gang jobbet som stuepike tidlig på 90-tallet. Hun husker godt stillheten i korridorene, alle menneskene som gikk forbi henne mens de så ned eller bort.

- Det verste med jobben var ikke å vaske andres dritt, men alle folkene som latet som om de ikke så meg hver eneste dag. Det er den ensomste jobben jeg har hatt, sier hun.

Så liten følte hun seg at minnet om den amerikanske musikeren som smilte til henne og sa ”how are you doing today?”, virkelig har brent seg fast.

- Da tenkte jeg på alle årene jeg selv har gått og oversett tiggere på gaten. Derfor har jeg i det siste gjort et poeng av å smile og se dem inn i øynene. Kanskje bryr de seg ikke om det, men jeg vet med meg selv at jeg har sett dem, sier hun.

Å se forplikter

Opplevelsene fra de ensomme arbeidsdagene ga inspirasjon til Kirkens Bymisjons julelåt ”Unseen”, som hun har skrevet sammen med D´Sound-makker Johnny Sjo og spilt inn sammen med Anneli Drecker.

- Det krever energi å se andre. Det er lettere å overse enn å se, kanskje fordi det å se andre mennesker forplikter. Men noen ganger er det nok å vise med øynene at du ser. Det er en liten ting å gjøre, men det betyr forskjellen mellom respekt og ”disrespect”, sier hun.

Larsen, som de siste månedene har hatt stor suksess som låtskriver for blant andre Donkeyboy og Bjørn Johan Muri, blir stadig mer engasjert. Dette er et tema hun har tenkt på i mange år.

- Hvis du ganger den følelsen jeg hadde som stuepike med ”ørten”, får du kanskje den følelsen som folk på gata har, sier hun.

Nektet å bli oversett

Simone Larsen er egentlig av typen som nekter å bli oversett. Da hun som åtteåring flyttet fra Tyskland til Volda, lot hun seg ikke innordne av norsk jantelov, til tross for at ungene kalte henne skjellsord som ”mini-Hitler” og ”tyskerfaen”.

- Jeg var veldig selvopptatt og selvhøytidelig som barn. Det verste jeg visste var å bli oversett. Jeg gjorde mye ut av meg. I og med at jeg fikk barndommen min oppstykket, måtte jeg vel definere meg selv på nytt i et nytt samfunn. Men jeg har et evig oppgjør med meg selv om hvordan jeg var i barndommen, sier hun.

At de andre barna ga henne stygge kallenavn, lot hun seg ikke kue av.

- Jeg ble selvfølgelig provosert, men jeg nektet å være ydmyk og stille. Jeg ville bare bli elsket og sett, sier hun.

Til tross for en selvuttalt ekshibisjonisme i oppveksten og et stort ønske om å bli sett og verdsatt, har Simone i flere sammenhenger fortalt om en sviktende selvtillit, om følelsen av aldri å være bra nok, uansett hva hun oppnådde.

- Jeg har brukt veldig mye energi på å se meg selv gjennom andres øyne. Det er slitsomt, sier hun.

I det siste har hun klart å gi slipp på selvopptattheten. Hun tror selv det har sammenheng med at hun har giftet seg og fått barn.

- Når jeg gir slipp, ser jeg at jeg faktisk er ganske kul. I alle fall i mine egne øyne. Det er en befrielse, sier hun.

Å se er å sette grenser

Da datteren kom til verden for tre år siden, satt det i gang nye tanker om å se andre mennesker.

- Når du ser et barn, gir du det grenser og et rom å holde seg innenfor. Det gir barnet trygghet. Unge mennesker som ikke har fått grenser, føler kanskje at de heller ikke blir passet på, sier hun.

Med biologisk far fra Tyrkia, tysk mor og norsk stefar har hun selv kjent på følelsen av ikke å ha fotfeste i noe land. I mange år følte hun at hun aldri ble helt norsk. Norsk kulturarvm, som Torbjørn Egners viser eller kjente barne-tv-serier, måtte hun tilegne seg i voksen alder.

- Jeg føler at jeg har en internasjonal sjel. Det ser jeg på som en bra ting, for samfunnet blir jo mer og mer internasjonalt. Dessuten er det norske også i forandring. Min bakgrunn gjør det lettere for meg å akseptere andre kulturer. Dessuten tenker jeg ofte: ”hvorfor skal vår måte å leve på være den beste?”.

Gråt under fremførelsen

Jonny Sjo, den andre halvdelen av D´Sound, har skrevet sangen sammen med Simone Larsen.Å skrive årets julelåt ”Unseen” er ikke første gang Simone bidrar i bymisjonssammenheng. Hun har tidligere sunget på Kirkens Bymisjons hiv-senter Aksepts hagekonsert, og har også opptrådt på interne konserter for brukerne på senteret. Den siste konserten ble en sterk opplevelse. Mens hun fremførte en nyskrevet sang, la hun merke til at en av brukerne satt og gråt.

- Da begynte jeg også å gråte. Det ble etter hvert umulig å avslutte låta. Det viste seg at brukeren hadde forsøkt å slutte med heroin, men mislyktes. Dessuten var han blitt dumpet av kjæresten. Han tolket sangteksten inn i sitt liv. Det var en veldig spesiell opplevelse, sier hun.

Hun tenker tilbake på sist gang hun skrev en sang til inntekt for et ideelt formål. Det var under Live Aid-bølgen i 1984. Simone var 14 år og vokalist i bandet ”Überhauptnicht”.
- Sangen het ”Hey you” og ble fremført på Valldalen Live Aid foran fem betalende tilskuere, sier hun og ler.

Tekst: Atle Briseid, foto: Torstein Ihle.