Noen ganger tar en menneskehandelfortelling en god utvei. Personer treffer hverandre til rett tid. Det skapes rammer for trygghet og ettertanke. Byråkratiet virker etter intensjonene. En person får en ny framtid.
- Behovet er stort når kvinnene kommer til Lauras hus. De trenger mye og tett oppfølging, sier sosialkonsulent Siril Leirvik (t.h.). "Nana" vil ikke stå frem med navn eller bilde.I “Lauras hus”, Kirkens Bymisjons tilbud om beskyttelse for mennesker som er utsatt for menneskehandel, sitter en 20 år gammel kvinne fra Nigeria. Hun frykter aksjoner fra bakmenn, og vil være anonym. Vi kaller henne «Nana». Hun er veltalende, sikker, reflektert - og erfaren.
Som 16-åring forlater hun fattigdommen i Nigeria og drar til Europa. Hun har fått løfter om jobb og mulighet for gode inntekter, og aner ikke at hun skal bli tvunget ut i sextrafikken i Paris. Hun kommer straks i et håpløst gjeldsforhold til sin bakmann og jobber på gatene i all slags vær. Men franske myndigheter sørger etter hvert for at det er liten mulighet for gateprostitusjon, og Nana blir sendt ut på en ny tvangsreise, denne gangen til Norge. Avtale blir ordnet med nye bakmenn, med en streng og truende beskjed: Du må betale - ellers oppsøker vi familien din i Nigeria og skader dem!
Men Nana orker ikke dette mer og rømmer straks hun lander i Norge. Sulten og sliten møter hun en sen natt en kvinne fra hjemlandet som gir henne husly. Men det går ikke mange dagene før hun skjønner at hun igjen er havnet i et prostitusjonsnettverk. De to neste månedene går hun igjen på strøket. Nana får en norsk kjæreste som ikke er en del av sex-markedet. Hun har det godt sammen med han, men et forsøk på å bo i nærheten av hans familie blir avbrutt på grunn av mistillit og konflikter.
Nana kjenner den gamle impulsen: Hun kan ikke stole på noen. I flere år har hun vært behandlet som slave, blitt truet og utnyttet. Hun er papirløs, redd og egentlig helt uten penger. Slik er traficking: Hun kan ikke stole på noen.
Hun blir gravid med kjæresten og vil beholde barnet. To måneder før fødselen bryter han forholdet. Så møter hun på gata en av de mannlige ansatte ved “Nadheim - senter for kvinner og menn med prostitusjonserfaring”, men lyver når hun forteller sin historie. Andre jenter sier hun ikke kan stole på sosialarbeidere heller, men hun skjønner at denne mannen kanskje kan bety en endring. En dag oppsøker hun han igjen. Hun skjønner at tiden for løgn er ute. Hun vil videre, og blir etter flere omveier en av de aller første beboerne i det nye “Lauras hus”. Hun søker refleksjonsperiode og venter på fødselen.
- Lauras hus har virkelig hjulpet meg! Jeg var helt fortvilet. Jeg vurderte å ta mitt eget liv. De har reddet flere av oss som bor der, sier hun.
Hun takker enkeltpersoner på huset og Gud i sine morgenbønner for folkene hun har møtt her - og også etter hvert for norske myndigheter og UDI som har sørget for sikre rammer rundt hennes unge liv. For Nana ble trodd av norske myndigheter. Hun anmeldte sine bakmenn. Hun fødte sin datter med god støtte fra Lauras hus. Hun har fortalt sin historie åpent til UDI, blitt vurdert og fått innvilget sin asylsøknad.
Nå er hun klar for å gå videre. Ut av Lauras hus, hvis det er mulig - til noe eget. Men aldri tilbake til Nigeria - det er for farlig. Fortsatt trenger hun hjelp til å lære norsk, få arbeid og etablere et hverdagsliv for seg og datteren.
- Jeg er tryggere nå, og jeg vet jeg er sterk. Jeg lever fordi jeg vil leve. Det er håp for meg, sier hun.
Les også: