Vil du falle i smak eller smake fallet?
Noen tanker om frihetens vilkår i forestillingssamfunnet.
Je snuble bære litte grann ...
Hei dere! Så fint å se dere! Så fantastisk flott å være her! Så mange vi er! Så vanvittig mange bymisjonsmedarbeidere, frivillige og ansatte, forhenværende, nåværende og kommende. Fantastisk. Det er så en kan bli helt mo i knea, og få føling hva det er hun synger om, hun som synger Tango for to.
En kan bli skjelven av mindre, og kanskje ørlite grann redd for å snuble, redd for å falle.
Her er det jo ikke bare tango for to – her er det tango for bortimot fem hundre. Så bra! Mye heller overdrive enn bukke under!
Tango er en herlig dans. Tangoen er fatal og paradoksal. Dødsens alvorlig og hemningsløst livsbejaende. Ser du en ekte tango for to – jeg har hatt gleden av å se en på nært hold der tangoen virkelig hører hjemme, nemlig i havnestrøket La Boca i Buenos Aires, Argentina – da vet du ikke helt om det du ser er en elskovsakt eller en slåsskamp. I tangoen står alt på spill. Det er livet og kjærligheten som står på spill. Akkurat som i hverdagen rundt oss, akkurat som i Bymisjonen...
Da er det om å gjøre å stokke beina rett. Da er det om å gjøre å ikke snuble, ikke falle. Men det gjør vi jo selvsagt. Bare littegrann, kanskje, eller en hel del – men alltid mer enn nok.
Men om noe står på spill, om noe virkelig er om å gjøre, da er det jo spørsmål om vi kan gjøre noe med det som er om å gjøre. Om vi kan påvirke. Om vi kan gjøre en forskjell. Om vi kan velge. Dypest sett er det et sprøsmål om frihet.
Og det var det, kjære venner, jeg hadde tenkt å tenke litt høyt omkring her i kveld, ganske så uhøytidelig, men likevel ikke helt uten alvor. Jeg hadde lyst til å tenke litt på friheten.
Frihet er kanskje ikke et ord vi bruker så mye eller tenker så mye på for tiden? Er det fordi vi ikke trenger den? Eller der det fordi vi tar den for gitt? Eller kanskje fordi vi er mette på eller allergiske mot noen som ynder å tale om frihet, men som legger noe helt annet i det enn det vi kanskje tenker på og tror på?
In any case, som det heter: friheten er aldri selvsagt. Og friheten går aldri av moten. På et dypt nivå handler vel alt vi gjør i bymisjonen om dette: At folk skal kjenne frihetens kraft og glede i sine egne liv. Mestring, selvrespekt, håp, utfoldelse av evner og krefter. Nye muligheter. Alternativer. Utveier. Alt dette handler om frihet.
Men akkurat som tangoen er paradoksal, tror jeg friheten bærer, eller er båret av, store paradokser. Jeg kommer på minst to:
Første paradoks kunne kanskje formuleres på denne måten: Friheten kan vi først få når vi gir den fra oss. Er det sånn kanskje, at vi frigjør oss ved å binde oss? Jeg mener ikke binde oss til masta eller til vår skjebne. Og slett ikke til ting eller velstand eller penger eller andre godsaker, så klart. Men kanskje noe av frihetens hemmelighet ligger i at vi binder oss til hverandre, til fellesskapet?
Mange av dere har valgt å være frivillige i Kirkens Bymisjon. For en gave!Vi er utrolig takknemlige og glade for at dere vil det. At dere gjør det. Det er fantastisk. Takk. Til hver og en av dere.
Noen av dere har også sagt til meg, at dere får like mye, ja kanskje mer enn dere gir, gjennom frivillig innsats i Bymisjonen. Om det er helt sant, vet jeg ikke. For dere gir mye. Av tid. Av erfaring. Av evner. Av klokskap. Av kjærlighet. Men jeg håper det i hvert fall er litt sant. Da er det i tilfelle slik at det dere får, det får dere ikke av meg eller av bymisjonen. Det får dere av den eller de dere gir deres tid og krefter til.
Frihet er et uttrykk for kjærlighet. Kjærligheten setter fri. If you love somebody, set them free, sang Sting treffende for en del år siden.
Men kjærligheten binder også. Det vet vi godt. Den er et bånd som holder oss sammen. Den setter oss inn i et fellesskap, en sammenheng som både frigjør og binder, som både gir og krever. Som i en tango for to. Den er både en omfavnelse og en kamp for å slippe løs.
Hva er det som binder oss i dag? Hva er frihetens vilkår i vårt by og i vårt samfunn? Er det noen som binder i det hele tatt? Er ikke friheten ubegrenset?
I ett perspektiv lever vi i et underholdningssamfunn. I et forestillingssamfunn. Et utstillingssamfunn. En uendelighet av kanaler å velge mellom, en million opplevelser og varer på tilbud. Ikke bare er alle livets gater blitt handlegater og alle bysentre blitt shoppingsentre. Men kanskje er det også slik at vi lever våre liv på innsiden av disse utstillingsvinduene. Kanskje er vi alle hele tiden på utstilling. Vi er jo konstant overvåket , holdt under oppsyn, beglodd og bedømt av millioner av elektroniske øyne, det vet vi. Men bryr vel kanskje ikke så mye om det. Det der overlater vi til vår gode leieboer Georg og co i 4. etasje i Tollbugata.
Men kanskje lever vi våre liv på utstilling på en annen måte: I regiens, stilens og designens tidsalder er det nemlig bare en ting som teller- og det er hvordan du framstår, hvilket inntrykk du gir. Det handler om det som på godt norsk kalles performance.
Det er en gammel metafor å se livet som en scene. Kanskje er den mer treffende enn noen gang. Vi lever i utstillingssamfunnet. I forestillingssamfunnet. Vi spiller med i forestillingen om våre liv, om vår tid, om byen og virkeligheten.
I boka "Vi morer oss til døde" som kom ut for snart 25 år siden, men som er aktuell fortsatt, innleder medieforskeren Neil Postman med å sammenligne de to store framtidsromanene Vidunderlige nye verden av Aldous Huxley (Brave new world) og 1984 av George Orwell. Begge bøkene er ganske så dystre profetier. Begge handler om hvordan friheten går tapt. Men, påpeker Postman, der Orwell i boka 1984 beskriver hvordan vi mister friheten gjennom at ytre krefter tar den fra oss, tar kontroll over oss, gjennom en Storebror som alltid ser oss, og så videre, er Huxleys vidunderlige nye verden en verden der ingen trenger å bruke ytre makt for å ta fra oss friheten. Huxley ser for seg en verden der folk elsker undertrykkelsen, og forguder den teknologien som undegraver tenkeevnen deres.
”Orwell fryktet dem som ville frata oss opplysningene – skriver Postman –. Huxley fryktet dem som ville gi oss så mange at vi henfalt til passivitet og selvopptatthet. Orwell fryktet at sannheten ville skjules for oss. Huxley fryktet at sannheten ville drukne i et hav av likegyldigheter. Orwell fryktet at vi ville bli en fanget kultur. Huxley fryktet at vi ville bli en triviell kultur, som bare var opptatt av føleri, som veltet seg i nytelser, som bare drev med tomt skvalder.”
Neil Postman hevder at det var Huxley som kom nærmest sannheten. Og det går kanskje an å skjønne hva han mener?
Kanskje det andre av frihetens paradokser er at friheten ikke øker med antall valgmuligheter. Kanskje den til og med minker.
Hvor mange forskjellige merker tannpirkere trenger vi egentlig? Blir ikke du også litt lammet når du står overfor 39 forskjellige merker med shampoo, og du samtidig gis det bestemte inntrykk av at hvilken shampoo du kjøper blir avgjørende for din suksess i selskapslivet og på kjærlighetsfronten fra nå av og til evig tid, hvert fall til fylte 85?
Det er når jeg star sånn foran hylla, og er lamslått ubesluttsom som vinglepetter i reklamen, at jeg kommer til åtenke på en linje i en låt av Joe Jackson: I am so free, I am stuck in therapy.
Joda, valget er fritt i dagens samfunn: Vinn eller forvinn, som det så pedagogisk heter. Raga Rockers uttrykker det kanskje bedre: Ekspandere eller dø!
Eller kanskje, og det er her jeg kommer til poenget i tittelen for dette lille kåseriet, kanskje frihetens vilkår i dagens forestillings- eller utstillingssamfunn best formuleres som valget mellom å falle i smak eller smake fallet?
Er det ikke dette det dreier seg om? Ingen har større makt over oss enn herskerne over den gode smak. Den gode kommersielle smak, den gode politiske smak, den gode faglige smak, den gode intellektuelle smak, den gode religiøse smak... All makt til smaken. Det handler ikke om hvem du er, men om hvilket inntrykk du gir, hvilken smak du stiller ut.
Ta seg ut eller bli stemt ut, bli ledd ut, bli buet ut – det er spørsmålet.
God smak er selvsagt det beste. Men dårlig smak er heller ikke å forakte -- hvis den er skikkelig dårlig. Kitsch og camp heter det da, og med det kan dårlig smak selge en magister-avhandling i sosiologi i flerfoldige opplag. Men en passe smak er utålelig! Da må du smake fallet.
Vinne er greitt. Tape kan faktisk være enda greiere - hvis du taper skikkelig. Du må gå på tryne med stil. For en del år siden hadde vi noen taper-yndlinger. Teigen, Sputnik, Eddie the Eagle. I dag ser vi vel mye av det samme i unedløigheten av reality-serier og såpeserier, Idol og jakten på kjærligheten. Selv om jeg nok har et bestemt inntrykk av at latteren som runger over taperen idag er blitt mange grader kaldere.
Det var visst noen som lo? Å ja vel det var a Klara det var det je forsto.
Så det her er alternativene: Dett ned på kulen eller bånn bakken. Begge deler kan gi god omsetning i t-skjorte og underbukse-salget. Men kom ikke her med en gjennomsnittslengde, et gjennomsnittsliv, en forsiktig og pyntelig forstadsfrisyre. Da er du ferdig. Over og ut. De fader deg ned, bryter deg av i første setning, sender deg på gangen uten honorar. Vår tids dødssynd er nemlig at du er kjedelig. Og det er jo her, kanskje, at mange av oss faller fullstendig igjennom når vi møter Idoldommernes nådeløse blikk. Vi er moderat tilpasningsdyktige og moderne til det kjedsommelige.
Falle i smak eller smake fallet?
Er det et fritt valg? Begge alternativer innebærer et fall.
Og nå skal ikke jeg med dette, og i hvert fall ikke her og nå på en hyggekveld som dette, påstå at det beviser syndefallets gyldighet og allmenne karakter. Men altså: Det er vel mange grunner til å hevde at selv når valget virker fritt, er det bundet. Vi kan bare velge mellom et fall og et fall. Mellom Rimi og Rema. Mellom Se og Hør og Her og Nå. Mellom Pepsi og Cola. Luther insisterte på at vi ikke har noen fri vilje. Han insisterte på å snakke om den trellbundne vilje. Kanskje han var på sporet av noe, også på det punktet, også for vår tid.
Fritt valg i fritt fall.
Mens vi faller kan vi i hvert fall glede oss over at vi har valgt det sjøl: Det gjelder å fokusere på lyspunktene, se det positive, utnytte energien i en oppbyggelig tanke. Det gjelder å velge rett fokus:
Sånn som han som kom til meg:
"Ser du han der borte: I forrige uke datt han ned fra tjuende etasje. Rett i asfalten! Men han skada seg ikke det minste! Bare reiste seg og gikk bortover."
"Det er'kke sant, vel!?", sa jeg, skeptisk som jeg er.
"Nei, men likkavæl'a, gitt", sa han: "Tjuende etasje!!"
Vel, vel, kanskje er det ikke alltid godt nok med positiv tenkning, med å fokusere på lyspunktene. Faller man, så faller man. Og det gjør faktisk vondt.
Men det gjør vondt verre å være omgitt av en verden, en by, en kultur som nyter andres fall. Som ler rått, og ser fallet på nytt, gjerne i sakte kino, som vi kalte det før. I Bymisjonen ønsker vi oss verden der det ikke er farlig å falle. Ikke fordi det ikke lenger gjør vondt, men fordi det alltid er noen der for oss som kan og vil ta imot. Som kan være med å gi det livsmotet og den oppmuntringen som gjør av det går an å stable seg på beina igjen og gjenvinne balansen.
Kanskje går det også å si det på denne måten: Frihet er å ikke være redd for å snuble.
Eller å si det med Paulus, han som er ganske så oppøst og innsisterende når han skriver: ”Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen!” Og han fortsetter med å peke på hva som gjlder, hva det er om å gjøre. Og det er ikke smaken: ”Her gjelder bare tro som er virksom i kjærlighet.”
Frihet som viser seg i tro virksomhet i kjærlighet. Det er bymisjon.
Eller, om du vil, bymisjon handler å by byen opp til dans. Gjerne en tango! Uten å snuble.
Takk for at dere bruker av deres frihet til å være i bymisjonen for å gi mer frihet, til flere.
Christiania Teater, 25.02.2009.