Prekentekst:
Joh 5,1-15
1 Etter dette var det en av jødenes høytider, og Jesus drog opp til Jerusalem. 2 Ved Saueporten i Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt av fem bueganger, 3 og der lå det en mengde syke: blinde, lamme, vanføre. De ventet på at vannet skulle bli rørt opp. 4 For en Herrens engel steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, hvilken sykdom han så led av.
5 Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år. 6 Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og han sa til ham: «Vil du bli frisk?» 7 Den syke svarte: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet er rørt opp. Og når så jeg kommer, er det alltid en annen som går uti før meg.» 8 Da sier Jesus til ham: «Stå opp, ta båren din og gå!» 9 Og straks ble mannen frisk; han tok båren og gikk.
Men det var sabbat denne dagen, 10 og jødene sa til ham som var blitt helbredet: «Det er sabbat, du har ikke lov til å bære båren.» 11 Han svarte: «Han som gjorde meg frisk, sa: Ta båren din og gå!» 12 «Hvem er den mannen som sa at du skulle ta den og gå?» spurte de. 13 Han som var blitt frisk, visste ikke hvem han var. For Jesus hadde trukket seg unna, fordi det var så mye folk der. 14 Senere traff Jesus mannen på tempelplassen og sa til ham: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.» 15 Mannen gikk, og han fortalte jødene at det var Jesus som hadde gjort ham frisk.
I kveld har vi lest en tekst om det å vente. Det å være sjuk. Det å være satt ut og satt til side. Det å være fortvilt sist i køen. En mann som har vært syk i 38 år. Muligheten til å bli frisk er innen synsvidde. Men han rekker ikke fram. Han har ingen – ingen – til å hjelpe seg.
Fortellingen skjærer i hjertet. Var det virkelig ingen i løpet av 38 år som kunne hjelpe ham til å komme først ut i vannet, slik at han kunne bli frisk?
De som venter. De som trenger en håndsrekning: Blir vi så vant til at de er der, at de sitter der, at vi ikke lenger ser dem? Tenker vi at det er en naturlov, eller en skjebne, som gjør at ’de er nå en gang sjuke, tildsidesatt, så da er det ikke noe å gjøre ved’?
Sykdommen har mange ansikter. Også i byen vår. Det er mange som venter. Vi er mange som strever. Mange som er bakerst i køen. Som trenger at vi ser hverandre. At vi bærer hverandre.
Vil du bli frisk, spør Jesus? For et merkelig spørsmål. Hva annet? Hvorfor spør Jesus slik?
Vi vet jo ikke. Men Jesus vil ha mannen ut av en passiv ventestilling? Få målet klart for øye. Rette oppmerksomheten innover til egen vilje og kraft, ikke utover til alle rundt som svikter, og ikke hjelper?
For hva er det neste Jesus sier? Han sier ikke: ’Jeg skal hjelpe deg. Jeg skal løfte deg. Jeg skal bære deg ned til dammen.’ Han sier: ’Stå opp, ta båren din og gå.’
Ja, det er en underfortelling. Det er en fortelling om Guds barmhjertighet og kraft til stede i og gjennom Jesus.
Men den forteller oss også at Guds kraft retter seg innover til den enkelte. Den vil myndiggjøre oss. Den vil styrke oss. Den vil sette oss i bevegelse. Ikke la oss synke tilbake i ny ventestilling.
Stå opp, ta båren din og gå! Det er styrkende ord. Og det er en flengende kritikk av alle som i 38 år har sett mannen sitte der, men ikke løftet en finger for å hjelpe.
Men ikke nok med det. Den helbredede mannen får pekefinger og kjeft: Du får ikke lov å bære båren din. Det er sabbat!
Vi menneskers smålighet har mange uttrykk. Noen av dem er religiøse. Men de kan også være alminnelig byråkratiske. Eller politiske. Eller økonomiske. Det finnes uendelig mange regler å dekke sin likegyldighet eller selvopptatthet bak.
Ikke sjelden ser vi det. Og er en del av det: Lydigheten mot regler og bud settes foran menneskers mest grunnleggende behov. Rettroenheten brukes som unnskyldning for det kalde hjertet, det ubarmhjertige skuldertrekket.
Er det sånn også i vårt samfunn, i vår by? Setter vi regelrytteri foran menneskers behov? Når rusavhengige må vente i kø for akutt behandling? Når vi hører om eldre som får altfor lite og mangelfull hjelp – enten de bor hjemme eller på institusjon? Når bostedsløse som mangler rom for natta blir spurt om de egentlig hører hjemme her i denne kommunen eller ikke? Når spørsmålet om statsborgerskap og oppholdstillatelse settes foran grunnleggende helsebehov? Eller når egen religiøs overbevisning, enten den er kristen eller muslimsk, fører til massiv fordømmelse av og forakt for mennesker med annen seksuell legning?
Evangeliet i dag minner oss om at Guds kjærlighet søker menneskets beste. Guds kjærlighet slik vi kjenner den i gjennom fortellingene om Jesus er livsbejaende og frigjørende. Den vil møte oss der vi er, og gi oss kraft til å reise oss, og gå.
Det er vår oppmuntring og vårt oppdrag! Å spre dette livsmotet. Og bygge denne kraften hos mennesker vi møter. Her på gata. Hjemme. På arbeidsplassen vår. På skolen. På sykehjemmet.
Det er vår misjon, vår bymisjon, denne kvelden og alle kvelder. Amen.
Kirkens Bymisjon, 26.08.2008.