En gang spurte fariseerne Jesus når Guds rike skulle komme. Han svarte: «Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Ingen vil kunne si: 'Se her er det', eller: 'Der er det'. For Guds rike er midt iblant dere.»
Kjære bymisjonsledere, som lager gode rutiner og tegner opp visjoner, som får budsjetter i balanse, skaffer penger, skrive årsrapporter og lager tiltaksplaner.
Og kjære flinke bymisjonsledere som står støtt i konflikter og har omsorg for medarbeiderne.
Jeg vil be dere om to ting: Lukk øynene og pust inn. Trekk pusten dypt inn og hold den der. Ikke pust ut ennå. Hold pusten inne.
Går det bra?
Ja, for det går bra det. I ett halvt minutt. Kanskje i ett minutt. Så lenge er vi oss sjøl nok. Så lenge er vi sjølforsynt. Så lenge er vi en løs bit som klarer seg sjøl helt aleine - uten noen verdens ting utenfra. Men deretter begynner kroppen å skrike etter den lufta som er utenfor oss og mellom oss.
Vi skal gå helt til begynnelsen denne morgenen. Til den gangen det hele startet. Da Gud blåste sin livspust inn i menneskets nese.
”Og Herren Gud formet mennesket av jord fra marken og blåste livspust inn i dets nese så det ble til en levende sjel”, står det i de eldgamle ordene.
Hva betyr det? Det betyr at mennesket ikke har en sjel, men at vi er en sjel!!! På hebraisk heter denne sjelen næfæsh som helt konkret betyr strupe. Og gjennom strupen kommer det til oss utenfra som vi trenger for å leve; luft, mat , drikke.Det som binder oss til verden utenfor.
Derfor er ”sjelen” navnet på det levende, det bevegelige og det urolige menneskeske. Sjelen er det som strekker seg etter noe annet enn bare sitt eget. Som ikke kan være seg sjøl nok. Som ikke er sjøltilstrekkelig – som ikke kan være en egen løsrevet bit.
En gang til: Lukk øynene igjen. Det burde gå ganske lett sånn på morran. Finn pulsen nå. Tell hjerteslagene. De som går og går og går av seg sjøl - mellom 50 og 80 ganger hvert eneste minutt.
Også snur du deg mot den som sitter ved siden av eller bak deg. For å veksle blikk med noen! Du må ikke smile, men bare møt en annens blikk!
Kanskje skjer det noe med pulsen, da? For det hender jo – at pulsen øker når vi møter et annet blikk – enten fordi vi blir tiltrukket eller fordi vi har behov for å beskytte oss.
”No man is an island.” Ja, så lite er vi en øy, at det holder med et blikk, en gest – så gjør det noe med oss.
Hva er det som får løse biter til å passe sammen?
Hva er det som binder sammen – som skaper mosaikk?
Det er det vi mottar;
pusten, pulsen og den andre ved siden av.
Det er det vi strekker oss etter fordi vi ikke er oss sjøl nok – fordi vi er det bibelen kaller ”sjel”.
Det er ikke våre lederegenskaper. Det er ikke flinkheten og dugeligheten. I hvert fall ikke bare...
Men det er pusten, pulsen og den andre ved siden av. Det er det som bærer. Det er det som av og til får fragmentene til å passe sammen. Og det er i mellomrommene mellom oss at dette oppstår som vi ikke kan peke på:
En gang spurte fariseerne Jesus når Guds rike skulle komme. Han svarte: «Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Ingen vil kunne si: 'Se her er det', eller: 'Der er det'. For Guds rike er midt iblant dere.»
Av Jarl Bøhler
- i forbindelse med Bymisjonens ledersamling, november 2008.
Jarl Bøhler
Daglig leder / prest
Bymisjonssenteret i Lillestrøm
Tlf: 63 89 96 20 / 99 03 53 38
E-post: jarl.bohler@skbo.no
Publisert 10. november 2008