Når gatene på Vålerenga fylles med lyden av latter og bjeller, er det en ting som gjelder: Det er hestedag på Vålerengen bo- og servicesenter!
 |
|
Det er god stemning i hestekjerra når beboere og frivillige på Vålerengen bo- og servicesenter tar en tur rundt i gatene i bydelen. Foto: Atle Briseid. |
 |
|
Erling Våreid har et godt lag med hester. |
|
 |
|
Såå, da! Berit Hansen klapper hestene. |
|
 |
|
Aud Ingebretsen er frivillig på "hjemmet" og synes hestedagen er en så fin opplevelse at hun bidrar av egen lomme. |
Øynene til Erling Våreid lyser opp, og minnene strømmer på for den gamle stallgutten.
- Jeg er omtrent vokst opp mellom beina på en hest, sier han.
Om det ikke akkurat var mellom hestebeina, så vokste han i alle fall opp i Nydalen på 20-tallet der både naboer og bestefaren drev med hest.
- Alle gutta elsket det. Vi red og trente hestene i timesvis, sier Våreid og blir blank i blikket.
I dag bruker han dagsenteret på Vålerengen bo- og servicesenter, og han er en av de første til å bli med på rundturen med hest og kjerre når sykehjemmet for tredje året på rad arrangerer hestedag.
- Det var en fin tur. Det er så flott med hester. De er arbeidsdyr, sier han.
Veldig bra erindringsarbeid
I tillegg til tur med hest og kjerre, koser beboerne seg med cowboy-musikk fra ”Anja og Hasse”, lassokasting og skikkelig cowboy-mat, nemlig lapskaus.
- Hvorfor gjør ikke flere sykehjem dette? Mange av beboerne på sykehjemmene har jo vokst opp med hester i gatene, så dette er jo veldig bra erindringsarbeid, sier frivilligleder Kristin Fragell Lillevold.
- For andre er dette første gangen de klapper en hest, og det er en verdi at man fortsatt kan gjøre ting for første gang i livet når man kommer på sykehjem, sier hun.
Sponser av egen lomme
En av dem som koser seg mest, er Aud Ingebretsen. Hun er frivillig på sykehjemmet og har sponset hestedagen av egen lomme.
- Det er ikke mye som er hyggeligere enn å se personer som til vanlig sitter passiv, lyse opp. Da koser jeg meg. Det er ikke mye som skal til, sier hun.
Hun har etter hvert utviklet et nært forhold til bo- og servicesenteret.
- Jeg hadde moren min her på hjemmet fra 2001-2007 og var veldig fornøyd med hvordan hun ble tatt vare på. Etter at hun var borte, har jeg fortsatt som frivillig. Det er blitt som en familie for meg, sier hun.
Publisert: 21.08.2009