I Aften 29. august beskriver byråd Sylvi Listhaug sosialhjelpsmottakere som mennesker ’som ligger passive på sofaen’. Det er respektløs ordbruk om en stor gruppe mennesker som av ulike årsaker befinner seg utenfor det vanlige lønnsarbeidet, mener generalsekretær i Kirkens Bymisjon, Sturla J. Stålsett.
Stålsett har skrevet følgende replikk til sosialbyråden:
Det må ikke lønne seg å motta stønad, sier Listhaug. Dette argumentet gjentas så ofte at det nærmest blir en selvfølgelighet. Men det er dårlig begrunnet.
Det er ikke dokumentert at folk velger å motta sosialhjelp framfor å arbeide, hvis de har mulighet til det. Tvert imot tyder alt på at folk strekker seg langt for å komme i arbeid. Arbeidslivet gir så mye mer enn en inntekt. Det vet den som er utestengt fra arbeidslivet mye om. Derfor er det en stor ekstra belastning å få på seg mistanken om at det hele egentlig skyldes latskap.
Vi vet at mange dessverre ikke vil makte å komme seg i jobb, selv om de aldri så mye vil. Er det ikke da etisk betenkelig å holde deres levekår lavest mulig, som avskrekking for andre?
Kirkens Bymisjon mener i motsetning til Listhaug at sosialsatsene bør opp – for eksempel til det nivå Statens Institutt for Forbruksforskning (SIFO) beregner at en nøktern levestandard krever. Altså 2000 kroner mer enn det Oslo kommune gir i dag. Det ville sette flere folk bedre i stand til å takle hverdagen og løse egne problemer. Det ville gi mulighet for meningsfull aktivitet i ulønnet sammenheng. Det kunne være et bidrag til å minske faren for stigmatisering og helseproblemer som mange som er tvunget til å leve på sosialhjelp opplever. Mange av dem har barn.
Også sosialhjelpsmottakere må kjenne seg verdsatt i dette samfunnet. Det krever at vi omtaler dem med respekt og uten grunnløs mistanke.
Kirkens Bymisjon, 31.08.2007.