Av Sturla J. Stålsett
Generalsekretær Kirkens Bymisjon
Kjære konferansedeltakere, og særlig, kjære representanter for Den afghanske flyktningekomiteen,
Takk for invitasjonen til å være med å kaste lys over hvilken politikk vi som samfunn fører overfor mennesker som er på flukt og som kommer hit -- 90 dager etter sultestreiken ble opphevet.
Sultestreiken var et fortvilet rop. Det uttrykte usikkerhet og angst, for eget liv og egen framtid. Det var også en protest mot en politikk som ble opplevd som urimelig og urettferdig.
Dette ropet ble hørt av mange. Opinionen fikk på nytt et fokus på hva flyktninge- og asylpolitikk egentlig handler om: Menneskers skjebner i en verden av krig og konflikt. Ikke først og fremst forvaltning, prosedyre, lojalitet og innerikspolitisk posisjonering. Den såkalte ”UDI-skandalens” jakt på syndebukker og ekstreme forsuring av klimaet på dette politikkfeltet var en viktig bakgrunn for krisen som oppstod knyttet til de afghanske flyktningene. Den saken kommuniserte indirekte at en eventuell raushet i flyktningpolitikken eller i forvaltningen av den måtte sees på som noe av det verste som kunne hende. Ja, noe som i bunn og grunn burde være straffbart og føre til politianmeldelse. Jeg er overbevist om at dét politiske rabalderet ikke vil fortone seg særlig ærerikt i historiens lys.
Flyktningepolitikken handler først og fremst om mennesker. Den handler om hvilke verdier vi vil bygge på som samfunn. Derfor er dette et tema som opptar oss i Kirkens Bymisjon. Det var derfor vi i nært samarbeid med Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke engasjerte oss sterkt for å finne en løsning på den krisen som var oppstått på plenen utenfor Domkirken disse junidagene. Finne en løsning som tok flyktningens erfaringer og frykt på alvor. Og som kunne representere en vei framover for flere enn de som i denne spesielle situasjonen hadde hevet stemmen i desperasjon. Denne høringen er et viktig resultat av dette.
Flyktninge- og asylpolitikken er også et tema som angår hele det kirkelige fellesskap her i Norge, og i verden for øvrig. Samlet sett er den kirkelige stemme en stemme for en raus og rettferdig flyktninge- og asylpolitikk. Vi mener vi har råd og mulighet til det. Vi vet at det på verdensbasis er fattige naboland som i størst grad bærer byrdene i flyktningekriser. Tenk bare på tre millioner afghanske flyktninger i Pakistan. Tenk bare på alle de lutfattige landene i Afrika som ikke stenger grensene.
I Norge og Europa kan det av og til se ut som myndighetenes største bekymring er å holde disse menneskene på avstand. Å skremme dem fra å komme hit. Ikke oppmuntre dem til engang å se i vår retning. Europeisk flyktningesamarbeid kan av og til virke som et kappløp i å unngå å ha det laveste punktet på gjerdet. Ikke et ras mot bunnen altså, men et ras mot stadig høyere gjerder. En kamp for å slippe svarteper.
Det virker som myndighetene har hastverk med å returnere mennesker som en har kommet til ikke har beskyttelsesgrunn. Det kommer til uttrykk i Soria Moria erklæringen (”En rask retur av utlendinger med avslag på asylsøknad har stor betydning…”, s. 70). Det viste seg ved hasteutsendelsen av afghanske flyktninger rett etter sultestreikens avblåsning. Hvorfor slik hast? Det bunner vel i dette: Behovet for å statuere et eksempel. Å bedrive avskrekking.
Slik kan vi ikke ha det, mener vi.
Vi mener ikke bare vi som verdens rikeste land har råd, men at vi enda mer har en moralsk forpliktelse til vise gjestfrihet, raushet og rettferdighet overfor mennesker på flukt. Vi ser med beklagelse og ikke så liten grad av skjemsel, at vi i Norge fortsatt har et godt stykke igjen dit.
Bibelen har sterke tekster om å ta imot den fremmede, og behandle henne og ham med respekt og omsorg. Det er tekster som utfordrer oss som fellesskap uavhengig av religiøs tilknytning.
”Ta vel imot de fremmede i blant dere!,” står det ganske enkelt. Ofte følges det opp med påminnelsen ”.. for dere har selv vært fremmede og flyktninger.” Dere har selv erfart undertrykkelse og nød. Det er fort gjort å glemme egen historie. Når krisen er over og rikdommen brer seg. Da er det fort gjort å bli seg selv nok.
Bibelberetninger viser oss at Kristus selv ble flyktning, som barn. Selv har jeg vært med å feire dette i flyktningeleir i El Salvador under borgerkrigen der. Det var en dag like stor som julaften for flyktningene, å feire en Gud som ikke bare ble menneske, men som ble flyktning som dem. Kirken tror Kristus gjør flyktningenes sak til sin egen: ”For jeg var fremmed og dere tok imot meg…” sier Jesus i den kjente teksten fra Matteusevangeliets 25. kapittel. Den teksten er en ledesnor for kirkene i arbeidet med flyktninge- og asylpolitikk, og stod som overskrift da Den norske kirkes øverste organ, Kirkemøtet, i fjor behandlet disse spørsmålene.
I Kirkens Bymisjon mener vi at kvaliteten i et samfunn måles på hvordan det tar imot den utsatte, den undertrykte, den som er i nød. Slik blir flytingepolitikken en alvorlig test på våre verdier.
Regjeringen sier i Soria Moria erklæringen at den vil ”…føre en human, solidarisk og rettssikker flyktning- og asylpolitikk.”
Det høres vel bra ut?
Jeg må innrømme at jeg i det siste har tenkt litt på ordet ”human” i den setningen. Kunne vi tenkt oss det satt inn på andre politikkfelt? Regjeringen vil føre en ”human” eldrepolitikk? Regjeringen vil føre en ”human” politikk overfor barn- og unge?
Det står faktisk også i erklæringen at: ”Det må etableres humane ordninger for de som har fått endelig avslag, men foreløpig ikke har returnert.” Det ser ut som en innrømmelse av at gjeldende ordning rett og slett ikke er human? Mange vil i tilfelle si seg enig i en slik vurdering. Kirkene er dypt bekymret for og kritiske til måten de såkalt ureturnerbare blir behandlet i landet vårt. Ventemottak som bygger på absolutt minimumsstandarder. Som bevisst unnlater å stimulere til aktivitet og læring. Som ser ut til å være ment for å demotivere ethvert forsøk på etablere relasjoner, slå rot, kvalifisere seg til innsats i samfunnet.
Det kan være et tegn på at noe alvorlig fatt når regjeringen ser det et mål å føre en human politikk og etablere humane ordinger. Det burde være en selvfølge. Det jo mennesker det dreier seg om.
Eller ta bruken av begrepet ”menneskelige hensyn” i flykningepolitikken. Skal det gjelde med noen tyngde, må det tydeligvis forsterkes, som i Soria Moria erklæringen: ”sterke menneskelig hensyn” :
”Regjeringen mener det er et behov for et bedre lov- og regelverk på utlendingsfeltet, og vil herunder blant annet vurdere regelverket for familiegjenforening og praksisen angående sterke menneskelige hensyn.”
Altså menneskelig hensyn må være spesielt sterke, for at de skal gjelde? En lurer jo også på, særlig når vi hører statsrådens forslag til innstramming av regelverket for familiegjenforening, om det er slik å forstå at når regjeringen her sier at en vil vurdere praksisen angående ”sterke menneskelige hensyn”, så betyr det at den vil at menneskelige hensyn skal telle mindre, ikke mer?
Det lover i tilfelle ikke godt for den nye Utlendingsloven.
Vi vil ha en raus og rettferdig flyktninge- og asylpolitikk. Og vi håper det er det regjeringen mener med ”human, solidarisk og rettssikker”.
Raushet og gjestfrihet er grunnleggende menneskelige verdier. De står sterkt i kristen tradisjon, som de gjør det i Islam og i andre religioner. De står sterkt på tvers av kulturer, ideologier og livssyn. Her på Nobels fredssenter, der noe av det beste i Norges politiske arv og praksis er stilt fram med stolthet, er det noe uhyre viktig som skjer i dag. Flyktninger utfordrer oss som nasjon til å vise raushet og rettferdighet.
Men er det ikke en spenning mellom raushet og rettferdighet? Rettferdighet må bety likebehandling. Så avgjort. Men like fullt: Rausheten overgår rettferdigheten. Rettferdighet må ikke brukes som unnskyldning for å begrense gjestfrihet og raushet. Vi har råd til å la det være omvendt. La rettferdighet skje fyldes og la rausheten få forrang; la nåde gå for rett som det heter i andre sammenhenger.
Denne konferansen er en invitasjon og en utfordring. Den utfordringen vi i dag får fra flyktningene, må vi ta imot. Det er uholdbart at et av verdens rikeste land har en av verdens strengeste asyl- og flyktninge- praksiser. Dersom regjeringen vil vise at den mener alvor med at den vil gjøre noe med dette, må den våge å ta tydelige grep. Det vi har sett så langt, har i liten grad tydet på noen kursendring. Det begynner å haste.
• Det betyr at målet med flyktninge- og asylpolitikken må være flyktningenes beste, og ikke styrt av redselen for å få for mange mennesker hit. Eller få ’feil’ mennesker hit. Vi vet jo at vi trenger åpnere grenser framover. Vi trenger arbeidskraft. Den diskusjonen som nå kommer, stiller oss overfor et viktig etisk dilemma. Skal vi ’sile’ de vi vil ha inn; skal vi bare ta inn de vi har bruk for, det vil si, de flinkeste, mest vellykkede, de ’verdige’ – og dermed ytterligere tappe avsenderlandene for menneskelige ressurser? Det er viktig at asylpolitikk får forbli asylpolitikk. Det er flyktningenes behov som skal stå i sentrum, ikke våre.
• Det betyr at FNs anbefalinger må følges. Og, der det er tvil, der det er forskjellige anbefalinger, der må tvilen komme flyktningene til gode.
• Det betyr at en ikke må skyve rent forvaltningsmessige spørsmål foran seg og bruke dem som unnskyldning for ikke å handle praktisk og politisk for å gi mennesker trygghet.
• Det betyr at Norge må gå foran, ikke bak, når det gjelder å utforme en flyktningepolitikk som erfares av dem det gjelder som respektfull, rettferdig og imøtekommende.
• Det betyr at vi må få sette fokus på barns rettigheter – jfr. for øvrig det oppropet nestekjaerlighet.no, som jeg anbefaler folk å skrive under på – og fokus på de såkalt ikke-returnerbares rettigheter. Vi må hindre at stadig flere føler seg presset til å gå under jorda, og dermed bli overlatt til kynisk utbytting i det svarte markedet. Det gjør inntrykk å høre Zahir Athari fortelle om en afghansk flyktning som jobber ti timer døgnet for 3000 kroner måneden pluss losji, her i Norge. Mange, kanskje titusenvis, lever illegalt i Norge i dag. Det er uholdbart. Uholdbart for dem. Og uholdbart for oss, som samfunn. Her må nye grep til i politikken.
• Det betyr at vi må skifte fokus, fra problemfokus til ressursfokus. Man skal være lite bevandret i filosofi- eller litteraturhistorien, for eksempel, eller i religionenes historie, for å unngå å legge merke til hvilke dype menneskelige innsikter som springer ut av flyktninge- og eksilerfaringen. Flyktninger representerer med sin spesielle erfaring en ressurs for oss som samfunn. De kan bidra med viktige alternative perspektiver. De kan stille oss viktige, kritiske spørsmål.
Det nettopp det som skjer gjennom denne høringen. Flyktningene har stilt oss alvorlige spørsmål. Spørsmål om rettigheter og forpliktelser. Men først og fremst: Spørsmål om humanitet. Om deres humanitet, og vår.
Jeg håper vi er modne, som samfunn og som fellesskap, som kirker og som politiske myndigheter, til å svare. Til å se flytningene ansikt til ansikt, og svare med raushet og rettferdighet.
Takk for oppmerksomheten.
Kirkens Bymisjon, 02.11.2006.