KREATIVITET. Folk er forskjellige og har ulike ønsker. Derfor trenger vi en blandet boligmasse. Vanskeligstilte er like forskjellige som oss. Det er på tide at den kreativitet og det mangfold som blomstrer i samfunnet også inkluderer boliger for vanskeligstilte.
Kronikk av Helen Bjørnøy - generalsekretær i Kirkens Bymisjon og Marit Nybø
LØSNINGER. Hva er en god bolig og hvordan skal vanskeligstilte bo? Argumentene blir sterke og det er mange som spisser pennen når forslag om brakker eller boliger i utkantsområder blir lansert. Når folk bor og lever annerledes enn oss selv, blir vi ivrige etter å finne løsninger, og mange av oss presenterer sterke meninger om hvordan andre skal leve og bo.
Forskjellige drømmer.
Folk er forskjellige og har ulike ønsker og behov når det gjelder bolig. Ikke alle drømmer om to rom og kjøkken. Det er et generelt behov for en blandet boligmasse. Det er stort behov for billige utleieboliger i alle størrelser, og det er behov for hus for folk som ønsker alternative boformer.
Vi ser at mennesker med en økonomi som gir valgmuligheter beveger seg i boligmarkedet. Folk flytter fra sentrum fordi de ønsker en nærmere kontakt med naturen og mer ro. Mange flytter i enebolig fordi de synes naboskap i en bygård er for tett og krevende. Andre velger omvendt og flytter fra eneboliger i nabokommunene og inn til sentrum for å være tett på byens puls. Andre igjen jakter på fellesskapsløsninger og prøver ut alternative boformer. Det har økonomiske fordeler og kan være et godt alternativ for mennesker som opplever det enslige liv i en leilighet som usosialt. Nærmere halvparten av Oslos husstander består av én.
Våre holdninger til mennesker som har problemer blomstrer når boformer diskuteres. Vi har lett for å glemme at vanskeligstilte er like forskjellige som oss. De fleste vil som oss andre bo i en bygård sentralt i byen. Andre ønsker seg ut i naturen. En del velger å bo i telt i marka om sommeren og kunne gjerne tenke seg et rolig liv langt fra folk.
Problemet med bosetting av vanskeligstilte er at vi blir så prinsipielle at vi blir handlingslammet. Vi jakter etter optimale svar som løser alle problemer, gjerne svar som også tar vekk rusproblemer og psykiske lidelser. Et slikt tankesett gjør at vi er nødt til å mislykkes. Vi er heldigvis kommet dit i dag at det er bred forståelse for at en god bolig er en grunnleggende verdi, alle trenger en god bolig. Stadig flere erkjenner at bolig er en forutsetning dersom man skal mestre andre utfordringer som hverdagen gir, om det er knyttet til helse, relasjoner eller økonomi.
Før var bolig i større grad noe som man skulle gjøre seg fortjent til, en belønning når du hadde skikket deg vel, sluttet å ruse deg eller betalt gjelden din. Dette var et tankesett som hang naturlig sammen med den optimistiske troen på et narkotikafritt samfunn. En overdreven forestilling om at det vonde skulle forsvinne og et manifest som direkte og indirekte har påvirket også det boligsosiale arbeidet. Dette er en historie som vi alle er en del av og som fremdeles utfordrer oss.
Høre på ønsker.
Skal vi lykkes i arbeidet med å bedre boligsituasjonen til vanskeligstilte, må vi godta at det finnes mange svar. Vi må bli praktiske og høre på folks ønsker. Hvor skal vi plassere campingvognen til han som har vogn, men trenger en tomt? Skal vi bruke to år på å avklare det juridiske ansvaret og diskutere boligstandard hvis han ønsker å bo i vognen sin og det eneste han ber om er hjelp til å finne et sted? Denne diskusjonen er vårt problem og ikke hans.
Når vi drar til København på studieturer, fascineres vi, hvorfor er det slik? Jeg tror det mest av alt handler om at danskene har vært kreative. De har ikke funnet ett svar som duger, men de har satt i gang mange ulike tiltak, de prøver ut mange former, mange standarder på hus, mange størrelser. De gjør noe og det inspirerer mange av oss. Vi får ideer og vi får lyst å prøve lignende ting, eksempelvis brakker. Brakker er i seg selv et negativt ladet ord, fordi det er under den standard vi tenker på når vi snakker om bolig. Vi forbinder det med slitne arbeidsbrakker, mens det i dag like gjerne betegner byggemoduler.
Små og gode.
Kall det gjerne småhus slik de har gjort i Trondheim. De har satt sammen to brakker og bygd dem om til små, gode eneboliger som plasseres på passende steder. Hva som er et passende sted varierer, men for noen er det litt i utkant. For noen er det å ha et hjem å slippe å forholde seg til folk hele tiden.
En del mennesker opplever at de blir utsatt for så mye oppmerksomhet gjennom dagen at de ønsker å slippe å være i fokus der de bor. Det er ikke alltid slik at det er nabolaget som trenger beskyttelse. Det kan like gjerne være beboeren som trenger beskyttelse fra naboene - et fysisk rom for å finne den roen og tryggheten som er en viktig del av det å ha et hjem. Av og til er de gode naboene de som lar folk være i fred.
Vanskeligstilte har ofte en kombinasjon av problemer. Svarene på strevsomme liv finnes ikke i diskusjonen om brakker eller ikke brakker. For noen kan et hus i utkanten av Oslo være en ønsket bosituasjon. Andre vil oppleve dette som ren forvisning.
Komplekse spørsmål trenger ulike løsninger. Bolig handler mest av alt om å legge praktisk og økonomisk til rette for den enkelte. En god bolig er en viktig forutsetning, men fremdeles bare en rammebetingelse som hverdagen skal bygges på. Hvordan den enkelte opplever livet, avhenger av mange andre faktorer: økonomi, et sosialt liv, hjelp og støtte når du trenger det og en meningsfull hverdag. Folks problemer forsvinner ikke selv om de får en bolig.
Privatlivets fred er viktig for oss nordboere. Det samme er retten til å råde over det som er vårt. En bolig blir først et hjem når beboeren opplever selv å kunne bestemme hvordan livet skal innrettes.
I vårt moderne samfunn finnes det et vell av tjenester som vi kan velge å benytte oss av. Vi bestiller pizza når vi ikke orker lage middag, vi ber venner og kjente om hjelp til å flytte. De som er heldige kjenner en snekker eller en rørlegger, vi andre ringer et dertil passende firma når problemer dukker opp. Og vi har en rekke offentlige tjenester i hjemmene, hjemmetjenester tildelt etter behov, alt fra sårstell og 20 minutters rengjøring til personlig assistent hele døgnet.
Ønsket hjelp.
Også vanskeligstilte fortjener å kunne velge hva slags tjenester de ønsker i boligen sin. De færreste vil nok be om kontrolltiltak eller skråblikk fra naboer som skal følge med. Mange vil be om praktisk hjelp til å fikse vaskemaskin eller henge opp gardiner, andre trenger bistand i økonomiske spørsmål. Mest av alt trenger de som alle oss andre noen å ringe til når noe skjer, noen som stikker innom når de trenger selskap, og noen som kan være der sammen med dem når livet blir for strevsomt. Det kan være familien, det kan være naboen eller det kan være en hjelper. Det kan være 20 minutter i uken eller døgnet rundt.
Ikke alle drømmer om to rom og kjøkken. Men de aller fleste drømmer om å ha en bolig, en trygg base, et tilfluktssted og et hjem.
Det er på tide at den kreativitet og det mangfold som blomstrer i samfunnet også inkluderer boliger for vanskeligstilte. La oss bli praktiske, prøve ut mange forskjellige boformer og samtidig ha respekt for at ønskene er ulike og livet komplekst.
Kirkens Bymisjon, 08.08.2005.