|
Av Birgitte Lange og Helen Bjørnøy
Aftenposten Aften 4.1.05.
I omtrent ett år har stykkpriskonseptet preget Oslos barnevern. Stykkprisfinansieringen innebærer at kommunen ikke lenger har driftsavtaler med barnevernsinstitusjoner og familiesentre. Alle økonomiske midler er lagt til bydelene som skal bruke midlene på den måten de mener er best for egen bydel. Det er ingen midler igjen på sentralt hold til finansiering av byomfattende tiltak. Ideen bak konseptet er at markedet skal styre tilbudet av barneverntjenester og at tilbud og etterspørsel til enhver tid regulerer barnevernets tiltaksapparat.
Etter ett års erfaringer med denne finansieringsmodellen er Kirkens Bymisjon svært urolig for de konsekvensene denne reformen har.
Først og fremst har stykkprisen alvorlige konsekvenser for barn og unge i Oslo. Det er ikke gitt at det finnes et egnet tilbud til de barn, unge og familier som trenger hjelp den dagen behovet er der. Dette gjelder også institusjoner som kommunen har en plikt til å tilby, ved for eksempel omsorgsovertakelse. Det er ikke gitt at Per, 8 år som ikke kan bo hjemme hos mamma lenger, får et riktig tilbud den dagen han må flytte på barnehjem i en periode. For ingen vet hvor mange barnehjemsplasser Oslo kan tilby.
For bydelene betyr dermed stykkprisfinansieringen at de ikke med sikkerhet kan vite om tilbudet finnes der når de etterspør et tiltak. De kan håpe og tro at tilbudet er der, men sikre kan de ikke være. Også Barne- og familieetaten kan bare ”håpe” at det finnes en beredskap den dagen bydelene har behov for et tiltak. At plassen finnes, er det ingen som kan gi noen garanti for. Ingen bydel etablerer egne barnevernsinstitusjoner. Det har ikke bydelene verken økonomi til eller behov for hver for seg. Det er med andre ord ingen som tar et overordnet ansvar for å utvikle et helhetlig barnevernstilbud i Oslo.
For det andre innebærer stykkpriskonseptet en særdeles uforutsigbar situasjon for alle institusjoner og familiesentre i Oslo. Når inntektene svinger fra måned til måned og utgiftene er de samme, er det vanskelig å drive langsiktig planlegging og faglig utvikling. Det sier seg selv at det ikke går an å legge ned et barnehjem den ene måneden for så å åpne det igjen neste. Stykkprisfinansieringen betyr at svært mye fokus er konsentrert om å ”overleve” fra måned til måned. En annen konsekvens er at mange tiltak går med for lavt belegg i perioder. Dette er ikke god bruk av ressurser, hverken for kommunen og ikke for driftere av tiltakene.
Vi mener at det er svært alvorlig at det ikke er en overordnet styring med utviklingen av institusjonsplasser og familiesenter-plasser i Oslo. Barnevern egner seg ikke for kjøp og salg. Utsatte barn og unge har krav på et langsiktig og forutsigbart tilbud. Det finnes i dag ca 25 - 30 barnehjemsplasser i Oslo. Vi mener at de folkevalgte må ha en mening om hvor mange plasser det er behov for. Det er, etter vår mening, uansvarlig, at Oslo ikke har noen plan eller formening om hvor mange institusjons,- eller familiesenterplasser det er behov for. At det ikke gis slike signaler er også uheldig, for utvikling av barnevernsfeltet. Dersom politkerne gir signal om at det er for mange barnehjemsplasser, kan tiltakene mstille seg og utvikle seg. Nå vet man ikke om det er behov for dagens antall plasser, flere eller færre plasser. I en slik ”vakum”-tilstand er det lite dynamikk og utvikling. Man vet ikke om man bør legge ned, opprettholde tilbudet eller utvikle noe helt annet.
Det finnes gode alternativer til stykk-pris modellen. Konkurranseutsetting ved anbudsrunder er en løsning som vil sikre at tiltak velges på bakgrunn av pris og kvalitet.
Vi oppfordrer beslutningstakerne i Oslo til å utvikle ordninger som sikrer utsatte barn, unge og familier gode tiltak, og som sikrer tilbyderne av disse tiltakene noe større forutsigbarhet enn i dag. Da kan vi i langt større grad utvikle Oslos barnevern med vekt på fag og kvalitet. |