I går kom rapporten fra Stoltenberg-utvalget. Den er inspirerende lesning! Kortfattet og lettlest. Og med fokus på hva som faktisk kan hjelpe i et felt som vi som samfunn og enkeltmennesker har famlet og strevd i mange tiår.
Det har ikke stått på vilje. Og mye penger – om ikke nok – har vært satt inn for å hjelpe mennesker ut av rusavhengighet, og til et bedre liv mens de ennå befinner seg i den. Likevel har vi som samfunn ikke lykkes. Altfor mange har gått til grunne foran øynene på oss. Overdosetallene har vært og er fortsatt altfor høye. Brutte relasjoner og ødelagte liv innebærer tap som ikke kan måles i penger, og som gir ringvirkninger langt utover den som faktisk er fanget i en destruktiv avhengighet. Så det haster med å få til en bedre rusomsorg.
Ett av de viktige forslagene Stoltenbergutvalget kommer med er å samle ansvaret for pasienter med narkotikaavhengighet. Uklarhet og krangel om hvem som skal gjøre hva, er i dag hemmende. For dårlig kapasitet og koordinering fører til ventelister og mellomrom som er helt ødeleggende for den ofte skjøre motivasjonen den enkelte narkotikaavhengige har for å komme ut av rusen.
Strukturelt handler dette om at staten må ta hovedansvaret for denne gruppa, sier utvalget. Det handler både om likebehandling og effektivitet.
Konkret og lokalt bør dette få et uttrykk i det utvalget kaller mottaks- og oppfølgingssentre (MO-sentre, forslag 9). Her skal det arbeides tverrfaglig. Her skal den enkelte som strever med narkotikaavhengighet kunne komme selv, eller sammen med en venn eller pårørende, uten henvisning. Her skal hun få rask og effektiv hjelp, enten det i første omgang handler om varme, hvile, dusj, rom, eller bolig. Eller det handler om avgiftning, psykisk eller somatisk helsehjelp, eller – ikke minst – hjelp til å komme videre i systemet, til de tiltak hun har behov for og ofte rett til.
MO-sentre: Det høres veldig ut som det vi nå gjør på 24SJU, som altså ble opprettet samtidig med Stoltenberg-utvalget, i rammen av samme oppdrag fra Helse- og Omsorgsministeren.
Dermed rimer de to godt. Det tar jeg som et tegn på at denne tenkemåten og arbeidsformen er solid fundert. Mange av de andre forslagene kan også forankres i en viderutvikling av 24SJU-måten å jobbe på – for eksempel det som handler om å utvide sprøyterommene til brukersteder, eller sørge for tett individuell oppfølging gjennom tilbud om ”koordinatorer” eller ”loser” .
Utvalget er bredt sammensatt, både politisk og faglig. Det burde peke fram mot et bredt politisk forlik, og – løft på dette området.
Det er mulig. Fordi det må være mulig. Det handler, som rapporten også peker på, til syvende og sist om å ikke gi opp håpet for noe menneske. Livsveiene våre er mangfoldige og utfordrende på ulike måter. Men enhver livsvei har muligheter i seg. De mulighetene må vi hegne om som fellesskap. Og det står aller mest på spill, der livsveien har blitt spesielt bratt og tung.