Et Norge uten fattigdom - skisser til alternativer

Deres Majestet Dronning Sonja, gode konferansedeltakere!
Et Norge uten fattigdom? Er det mulig? Er det et realistisk mål? Selvsagt er det mulig. Om en så optimistisk visjon skal være mulig noe sted på kloden, må det være her, på denne ekstremt heldige, ufortjent heldige, jordiske plett i tid og rom som heter Norge anno 2010. I går hørte vi på Dagsrevyen at vi kommer til å handle for bortimot 50 milliarder kroner de neste 7-8 ukene. Mens resten av Europa stort sett sliter med store underskudd på budsjettbalansen, går vi dundrende i pluss hele veien. Vi har Europas laveste arbeidsledighet og høyeste sysselsettingsgrad (kilde: Mandag Morgen 11. oktober 2010). I tillegg står folk flest lenger i jobb her enn andre steder i Europa (gj.snitt: til 64 år).

I en slik situasjon blir ansvaret desto større for å vise at det gå an å bli kvitt fattigdommen. Ikke bare fordi fattigdom er desto tyngre å bære og er desto mer urimelig i et samfunn som er så privilegert når det gjelder ressurstilgang. Og det er mange her og rundt oss som, når vi møtes i fortrolighet og tillit, kan fortelle mye om hvordan fattigdom svir i Norge i dag. 

Men også fordi uutnyttede muligheter til å sørge for hele folkets velferd i dagens situasjon, kan ramme samfunnet desto hardere i morgen. Det er nå vi har sjansen. Den må vi ta vare på. Nå på tampen av det europeiske året mot fattigdom og sosial ekskludering må vi spørre oss: Gjør vi nok på dette feltet? Hvorfor får vi ikke til mer? Hvorfor er det noe resignert over politikernes ansikter når fattigdomstemaet kommer opp – igjen, og igjen? Er det ikke på tide å sette inn det avgjørende støtet?

Situasjonen er nemlig ikke så lys når vi ser den fra perspektivet til fattige og marginaliserte i Norge. I dag er det slik at 480 000 mennesker lever i fattigdom i Norge – verdens rikeste land. Det er unødvendig og uverdig. Enda verre er det å tenke på at 100 000 av disse er barn under 18 år. Vi sier: Dette angår alle!

Den relative fattigdommen – det er den det mest av alt handler om i Norge, den fattigdommen som setter deg ute av stand til å delta fullt ut og på lik linje med andre i samfunnet – har økt med mellom 20 og 25 % i Norge siden begynnelsen av 1980-tallet (Harsløf og Seim, red., Fattigdommens dynamikk, 2008). Den sosiale og økonomiske ulikheten har altså økt betydelig i dette landet, der likhets-idealet er noe vi alltid har holdt høyt og skrytt av både ute og hjemme.  Den rikeste delen av befolkningen forsyner seg med langt større stykke av kaka enn før.  Dette er et resultat av politiske beslutninger – det er noe man har ønsket, blant annet gjennom såkalte dereguleringer, altså at man gir avkall på styring, av markeder som finans, energi og – og det skal jeg komme tilbake til  – bolig.

I tillegg er det to grunner til at ulikhetene har økt i samfunnet vårt de siste tiårene. For det første handler det om at stadig flere av oss lever alene – er enslige, eller eneforsørgere, i en eller annen mening av ordet. Det handler om ganske store endringer i familie- og fellesskapsstrukturer, valgte og uvalgte. Mens 14% av befolkningen levde alene i 1960, var det tallet steget til 40% av i 2008. Og antallet enslige foreldre ble tredoblet mellom 1970 og 2000 (op.cit.)

For det andre har vi fått en større gruppe av innvandrere fra fattige land – i 1970 var tallet om lag 20 000, i 1970 til 320 000 i 2008. Det skulle bare mangle, at vi i en verden der fattigdommen er stor og utbredt ikke får en økende andel til vår privilegerte plett.  Men disse som kommer fra fattigdom andre steder stiller i utgangpunktet naturlig nok svakere enn andre i arbeids- og samfunnslivet, og er overrepresentert i fattigdomsstatistikken. 

Økonomisk ulikhet er uheldig, for fattige først og fremst, selvfølgelig, men for alle på sikt. Kampen mot fattigdommen handler derfor ikke bare om de 3-8% av den norske befolkningen (avhengig av hvordan en regner) som er fattige i dag. Det er et spørsmål om samfunnets bærekraft på sikt, både i lokalsamfunn og i verdenssamfunnet i stort.   

Lenge har vi hørt at det ikke er så nøye hvor rike de rikeste er, bare de fattigste kommer opp på et akseptabelt nivå. Ja, ikke bare det – det har også blitt argumentert at det er bra at de rikeste blir rikere, fordi de trekker de fattigste med seg. Når tidevannet stiger, følger alle båter med opp, både luksusyachter og de gamle, rustne holkene, for å si det slik.  Eller, med en annen metafor – at økt rikdom sildrer ned gjennom systemet, og kommer også de fattigste til gode – etter hvert. Når det regner på presten, drypper det på klokkeren, altså.

Men mange tviler på om dette er riktig. Ikke bare de fattige, som  (selv om de skulle orke å svelge fornærmelsen i at de, i følge denne måten å tenke på,  bør nøye seg med å vente på flaskepanten etter de rikes champagnefester)  nok synes de har ventet lenge nok på at noe i det hele tatt skal sildre ned til dem. 

Med god grunn.  For kampen mot fattigdom er mest effektiv når den føres som en kamp mot sosial og økonomisk ulikhet.  Og samfunn med stor grad av likhet er samfunn som er bedre for alle – også for de rikeste. Dette er hovedargumentet i noe så sjelden som en akademisk bestselger som boka The Spirit Level av samfunnsforskerne Richard Wilkinson og Kate Pickett. “The Spirit Level” er den engelske betegnelsen for det måleinstrumentet vi bruker når vi skal få noe plant og rett – altså et vater. Wilkinson og Pickett viser med sin bok at samfunn med stor grad av likhet, et samfunn mest mulig i vater – som i Skandinavia – skårer høyere på omtrent alle sosiale og helsemessige statistikker, enn samfunn med stor ulikhet. Kort sagt, det er klokt å bekjempe ulikheten, det skaper bedre liv for alle.

Wilkinsons og Picketts bruk av statistikk er kontroversiell, ikke minst blant dem som har et politisk og ideologisk utgangspunkt der sosial ulikhet ikke er noe problem, snarere en fordel. Men det er liten grunn til å betvile at det er en sterk sammenheng mellom for eksempel graden av sosial tillit og trygghet, demokratisk deltakelse, og stabil velstandsutvikling på den ene siden, og graden av sosial og økonomisk utjevning i samfunnet på den andre.

Derfor er økningen i ulikheten i Norge et urovekkende tegn. Fattigdommen blir hardere å bære, og rammer på sikt flere, når ulikheten vokser. Som vi ofte påpeker ut fra våre erfaringer i Bymisjonen: Prisen på inngangsbilletten til de felles aktivitetene alle forventes å kunne delta på øker, jo mer penger de rikeste har. Og et vesentlig poeng for Wilkinson og Pickett er den utrygghetsfølelsen som brer seg i et samfunn der økende ulikhet truer.  Denne utryggheten går under huden på oss; den har store negative konsekvenser for livskvaliteten, for fattige først, og dernest for alle dem som ennå makter å henge med i velstandsutviklingen, men er urolige for hvor lenge de klarer nettopp det. Fattigdom er altså både et materielt og mentalt eller følelsesmessig fenomen. Disse to perspektivene henger sammen, og er begge viktige.   

Så hvordan skal vi få til dette? Et Norge uten fattigdom? Et Norge der de sosiale og økonomiske forskjellene minsker i stedet for å øke? I vår felles kampanje “sammen mot fattigdommen” har vi blitt enige om noen hovedpunkter som viser veien.
• Nok penger å leve av – innføre SIFO normer på økonomisk sosialhjelp
• Ingen barn i Norge skal vokse opp i fattigdom
• Egnet bolig til alle – en helhetlig sosial boligpolitikk
• Et godt helsetilbud til alle – inkludert tannhelse
• Et menneskelig arbeidsliv med plass til flere
• Flere sosialfaglige ansatte i velferdstjenesten
• En human asylpolitikk

Bak hvert av disse punktene ligger det skisser til alternativer. La meg kommentere noen av dem.
Først nok penger å leve av. Det er jo det det dreier seg om. 
117.000 nordmenn mottok sosialhjelp i 2009. Det er en økning på 8000 fra året før. Dermed er en mangeårig nedadgående trend brutt. 50.000 har nå sosialhjelp som hovedinntektskilde. De andre har da enten trygdeytelser som inntekt, eller arbeidsinntekt i en eller annen form (SSB).

Når det gjelder dette, fortsetter vi å si det vi har sagt lenge: At økonomisk sosialhjelp må være slik at den hjelper deg ut av fattigdommen, ikke holder deg fast i den. Det gjelde enten sosialhjelp er noe en er lenge på, eller bare i en kort tid. Det kan da ikke være noe urimelig at satsene fra statens eget institutt for forbruksforskning legger lista for hva som trengs?   Allikevel synes det som om vi på dette punktet taler for døve ører.
For i stedet for at disse ytelsene øker i takt med velstandsutviklingen i samfunnet for øvrig, går flere av dem ned, både i relative og absolutte tall. 
I tilknytning til arbeidsavklaringspengene, for eksempel, har barnetillegget blitt redusert fra 27.000 til 4000 pr år.

Og når det gjelder programmet som omtales som regjeringens viktigste tiltak mot fattigdom, nemlig kvalifiseringsprogrammet, mener vi at ytelsen som gis er for lav. 2G, som er dagens nivå, får deg ikke ut av fattigdom.
Nå er dette programmet i seg selv ikke noe dårlig redskap.  35 % som har gjennomført kvalifiseringsprogrammet har kommet ut i arbeid viser tall fra NAV. 6 % har gått over i utdanning og 7 % gått over i arbeidsmarkedstiltak. Nærmere halvparten er dermed enten i arbeid eller i arbeidsrettet aktivitet. I alt 2100 personer har gjennomført og avsluttet programmet.

Dette er skritt på riktig vei. Men hvorfor ikke gjøre det enda mer attraktivt og fattigdomsbekjempende, ved å øke ytelsen fra første dag?
Vi kjenner svaret på hvorfor det å heve ytelsene er så vanskelig å få til. Frykten hos myndighetene er stor for at det ikke skal “lønne seg” å arbeide.  Det er derfor et eksplisitt mål å ikke heve disse satsene. I St melding nr 9 fra 2006-2007, for å ta et av mange eksempler, kan vi lese: “Gode insentiver til arbeid tilsier at det skal lønne seg å arbeide framfor å motta stønad, og at stønadssystemet ikke skaper stønadsfeller.”
Denne frykten for “stønadsfeller” styrer altfor mye av sosialpolitikken, etter vår mening. 

For det første fordi det i denne måten å tenke på ligger en mistenkeliggjøring av den fattige: “Du gidder egentlig ikke å jobbe, hvis jeg ikke tvinger eller lokker deg til det.” 
Men hånda på hjertet, eller henda i været kanskje, de av dere som har jobb her, men som gladelig gir den opp i morgen, hvis dere bare var sikret inntekter på nivå med SIFOs takster. Vi vet jo alle godt at jobben betyr mer for oss enn pengene. Og hvis vi vet det; hvor mye mer, og mer smertefullt, vet vel ikke den som står uten jobb hva arbeidet betyr for sosial fellesskap og status?

For det andre forutsetter jo den måten å tenke på at alle kan få en jobb hvis de bare vil eller prøver hardt nok. Men det er jo slett ikke tilfelle. Faktum er jo at mange vil ut i arbeid. Men de kommer ikke inn på arbeidsmarkedet. Det er faktisk hovedproblemet. Det gjelder for eksempel funksjonshemmede. Tall fra SSB viser at hele 78.000 funksjonshemmede i Norge ønsker å komme seg ut i jobb. Mange opplever å bli uføretrygdet mot sin vilje, til tross for en lang og god utdannelse.

Og så er det etisk meget betenkelig – og dét er kanskje det viktigste – å holde noen som gjerne vil ut i arbeid, men ikke får, å holde disse på lave ytelser, for at andre ikke skal lokkes til å velge “feil”, det vil si passivt motta ytelser i stedet for å “ta seg” en jobb. Det er ikke bare å rette baker for smed; det er i tillegg å instrumentalisere mennesker som lever i vanskelige livssituasjoner. De brukes jo her som skremmebilder overfor andre. 

Og skulle det likevel være noen som ikke velger en jobb de har mulighet til fordi de heller vil motta stønad, så mener vi at det er en strukturkostnad vi heller får ta. Man skal vel neppe lete lenge etter ulike insentiver og stønadsordninger for næringslivet som ikke alltid virker optimalt fordi noen bruker dem annerledes enn de var tenkt.
Hva mer og annet kan gjøres på den positive siden for å få flere ut i arbeid? Jo, man kunne for eksempel styrke incentivene til bedrifter som evner å inkludere flere i arbeidsstokken. Mer gulrot enn pisk må til for at bedrifter skal tørre å satse på å ansette mennesker som har funksjonshemninger eller andre forhold som har holdt dem ute av arbeidsmarkedet.  Hvorfor ikke innføre en pris der bedrifter som inkluderer blir belønnet? En belønning som gir bedriften profilerings- og markedsføringsverdi? Eller påskjønne og berømme bedrifter som selv setter i gang norskopplæring for sine ansatte? Språkopplæring i et arbeidsmiljø vil ha dobbelt verdi. Det vil øke motivasjonen for å lære – og sette språkopplæringen inn i den rette konteksten.

Mye mer kunne vært sagt om dette. Arbeidslinja er god. Men den må styrkes ved at definisjonen av arbeid, og rommet for ulike grader av og former for arbeid, utvides betraktelig. Og den må suppleres med en linje for aktivitet og deltakelse, som gjør det mulig å bli sett som og se seg selv som et verdig, et likeverdig, samfunnsmenneske med et tilstrekkelig inntektsgrunnlag for et rimelig godt liv i samfunnet, selv om man av den ene eller andre grunnen ikke er en del av det “normale” lønnsarbeidet.
Jeg skynder meg videre:  Ingen barn i Norge skal vokse opp i fattigdom. Men altfor mange tusen barn gjør nettopp det, akkurat nå. Hvordan ser vi dem? Hvordan får vi dem ut av fattigdommen? Bymisjonen lanserer i disse dager en kampanje som har overskriften Over- Z. Det er liten kampanje i den store sammenhengen. Men den vil ha fram et viktig poeng:  At vår første og viktigste forpliktelse er å få øye på barna, se deres behov, og se samfunnet og politikken fra deres perspektiv.

Fattigdom går i arv. Det vet vi. Den går i arv fra generasjon til generasjon. (Og det ser ut som den går i arv fra regjering til regjering). Vokser du opp i fattigdom, blir det tungt å bryte ut av den. Og fattigdommen setter så mye dypere sår når den rammer deg som barn. Alt dette vet vi mer enn nok om. Det som mangler er tydeligere og mer resolutt handling på bakgrunn av alt det vi vet.  Det haster.

Mange av barna som vokser opp i fattigdom tilhører minoriteter, innvandrerfamilier. Det gjør dem dobbelt marginalisert. Det øker faren for varig utenforskap. Når sosiale skiller faller sammen med etniske eller kulturelle skiller øker faren for konfrontasjon og konflikt. Og fristelsen for storsamfunnet til å legge skylden på ofrene – de som likevel er “annerledes” enn oss – øker.

Vårt tredje krav er egnet bolig til alle – en helhetlig sosial boligpolitikk. Retten til bolig er grunnleggende og universell. Den er i tillegg en grunnstein i kampen mot fattigdommen. Jeg nevnte boligmarkedets betydning for de økte forskjellene i Norge. Det er underlig når vi tenker på den store politiske enigheten som finnes om betydningen av en trygg og god bolig for alle og enhver, at dette er noe vi til de grader overlater til markedskreftene å levere.

Eller er det kanskje ikke så underlig? Er det slik at mange av oss, som er trygt inne på boligmarkedet, har så store fordeler av å være der, at vi ikke er villige til å høre ropene fra dem som ikke kommer seg inn på markedet? For boligmarkedet er brutalt ekskluderende for den som ikke arver, eller har maktet å komme seg inn på rett tidspunkt – eller funnet seg noen å komme inn på markedet sammen med.  Vi trenger flere utleieboliger. Selv om det er et godt og edelt mål at alle skal eie sin egen bolig, er det enda viktigere at alle kan ha en trygg og egnet bolig. En sosial boligbygging må til. Vi trenger mer enn et boligmarked. Vi trenger en boligpolitikk.

Et forslag: Staten tjener penger på at vi kjøper og selger våre boliger. Dokumentavgiften gir inntekter på rundt 5 - 6 milliarder i løpet av et år. Hva med å øremerke den summen til kommunenes satsing på boligutbygging? Det ville være parallelt med logikken knyttet til bompenger i trafikken: De går til veiutbygging. Et annet element som allerede ligger i lovverket, er at kommunene har forkjøpsrett til boliger når nye boligprosjekter utvikles. Den retten benytter ikke kommunene seg av. Hvorfor ikke? 

Et eller annet sted på veien gikk en aktiv, sosial boligpolitikk av moten. Det var vel omtrent samtidig med at Reagan og Thatcher og andre forkynte at politikk ikke var løsningen, men snarere problemet. Markedet måtte styre seg selv – det ville bli beste for alle. Noen tiår senere, med flere finanskriser bak oss og økte sosiale og økonomiske forskjeller i de fleste land ,vet vi vel bedre, håper jeg. Fattige motsier jo denne markedsovertroen ved rett og slett ved å være nettopp det de er, fattige i et rikt samfunn.

Å bekjempe fattigdommen er en politisk og etisk oppgave. Den kan vi ikke overlate til markedskreftene. Vi må ta ansvar for den selv, og legge inn alt vi har av fantasi, kreativitet og sosial ansvarsfølelse. Men når vi gjør det, er jeg overbevist om at vi kan få det til.

Vi kan selvsagt aldri unngå at enkeltmennesker opplever sosiale problemer av ulik grad og varighet. Det kan ramme oss alle. Men jeg mener vi må våge å sette oss som mål å skape et samfunn der fattigdom som et systematisk, betydelig og vedvarende sosialt fenomen forsvinner. Vi har bedre forutsetninger enn noen andre. I Skriften heter det at den som er gitt mye, skal det kreves mye av. La oss ta i et ekstra tak.

Dette dreier seg ikke en gang om noen månelanding, spør du meg.  Men om noe langt, langt viktigere.   

Jeg ønsker oss en inspirerende og løsningsorientert konferanse.