Kirkens Bymisjon vil ikke anbefale at det innføres meldeplikt for tigging. - Ordningen vil virke diskriminerende, og vil særlig ramme de menneskene som fra før er mest utsatt, skriver organisasjonen i sitt høringssvar til Oslo kommune.
Høringssvaret:
Kirkens Bymisjon ønsker med dette å kommentere én av de foreslåtte endringene, det som gjelder meldeplikt for tigging på offentlig sted.
1. Det er uklart hvilken type kriminalitet meldeplikten eventuelt skal forhindre. Politiet har fra før hjemler for å stoppe trusler, vold, vinningskriminalitet, utnytting, menneskehandel, organisert kriminalitet, brudd på utlendingsloven, m.m. Vi kan ikke se at disse foreslåtte endringene i politivedtekten er nødvendige eller har betydning når det gjelder å håndtere slik kriminalitet.
2. En registreringsordning er ingen søknadsprosedyre, men en meldeplikt. Slik kan en si at ordningen understreker at det i Norge er lovlig å tigge. Fra Kirkens Bymisjons ståsted er det bra at dette understrekes, da vi har advart mot å forby symptomene på Europas fattigdom gjennom lovregulering. Hvis meldeplikten blir innført, er det viktig at de som melder seg erfarer at tigging er en lovlig aktivitet og at de ikke utsettes for unødig mistenkeliggjøring fordi de utfører denne aktiviteten.
3. Trygghetsperspektivet er sentralt i høringsbrevet fra Oslo kommune. Vi vil peke på det behovet for økt trygghet de menneskene har som tigger på gata. Sjikanering og truende situasjoner overfor den som tigger, er dagligdags. Vi forutsetter at den eventuelle registreringsordningen brukes til å øke tryggheten for de menneskene som tigger.
4. Arbeid mot menneskehandel er viktig. De som er utsatt for menneskehandel har stort behov for informasjon om hvilke rettigheter og muligheter de har i Norge. Vi vet fra vårt arbeid på prostitusjonsfeltet, at de som er utsatt for menneskehandel som oftest ikke er kjent med de rettighetene de har i Norge, så som gratis advokatbistand, refleksjonsperiode, bolig og annen bistand. Dette er rettigheter som også vil gjelde for eventuelle offer for menneskehandel knyttet til tigging. Dersom meldeplikten innføres, forutsetter vi at det samtidig satses for å avdekke og bistå eventuelle offer for menneskehandel knyttet til tigging. Dette må gjøres på en måte som når fram på tross av varierende språk og leseferdigheter, og som samtidig sikrer at de rettighetene mennesker har kan oppfylles.
5. Den norske debatten om tigging handler i 2010 i all hovedsak om mennesker som ankommer fra Romania, vanligvis personer med identitet som tilhørende rombefolkningen. I høringsbrevets omtale av endringene, punkt 2.1, står bl.a: ’De senere år har det vært en økning i antall tiggere, og deler av tiggervirksomheten har fått et mer organisert preg. I tillegg har tiggingen blitt mer pågående.’ Videre står det at byrådets mål er å få redusert omfanget av uønsket tigging på offentlig sted. Rom eller Romania nevnes ikke i høringsbrevet fra Oslo kommune. Samtidig synes det klart at det er tigging utført av rom-personer fra Romania byrådet særlig ønsker å redusere gjennom denne endringen. I møte med en så diskriminert folkegruppe som rom i Europa, bør myndighetene være spesielt varsomme med signaler som understreker at noen folkegrupper er mindre ønsket eller akseptert enn andre. Regelverk som innrettes slik at det særlig rammer enkelte folkegrupper på en urimelig og systematisk måte, er det grunn til å rope et sterkt varsko i forhold til. Slike tilfeller vil, enten det er i sin ordlyd eller i den praktiske håndhevingen, kunne være i strid med retten til ikke å bli diskriminert.
6. Det er forståelig at mennesker som har opplevd sterk diskriminering fra myndigheter og politi tidligere, i flere generasjoner, ikke har tillit til myndighetsstrukturer, selv om det er i et annet land. Dersom noen da velger å ikke registrere seg, trenger dette slett ikke være uttrykk for at de har noe å skjule eller bedriver kriminalitet. Det kan like gjerne være begrunnet i manglende tillit til myndigheter og registreringsordninger, basert på tidligere erfaringer. I dette perspektivet kan en registreringsordning komme til å ramme dem som fra før har kjent diskrimineringen sterkest på kroppen.
Alternativt vil ordningen kunne ramme mennesker med språkproblemer i Norge, mangel på nettverk, manglende tilgang på informasjon eller mennesker som av andre grunner opplever registreringen som en barriere eller som ikke forstår hva som skal til for å registrere seg.
7. I kommunens høringsbrev leser vi at registreringsordningen skal medføre at terskelen for å tigge skal oppleves som høyere. Denne målsettingen må bygge på en oppfatning av at terskelen for å tigge i dag ikke oppleves som høy. Vi vet ikke hva kommunen bygger denne oppfatningen på. I våre møter med mennesker på gata i Oslo, erfarer vi at terskelen for å tigge er høy på grunn av stigma og skam som er knyttet til tigging. Vår forståelse av tigging er at det er et fenomen som oppstår på grunn av nød, ikke fordi det er en lettvint løsning.
8. Dersom det skulle bli innført en registreringsordning, er det svært viktig hvordan den organiseres og praktiseres. På grunn av vekslende språkkompetanse, lese- og skriveferdigheter, kjennskap til det norske systemet, samt varierende grad av mistillit (se ovenfor), må ordningen gjøres så tilgjengelig og oppnåelig som mulig. Registreringsskjemaer må gjøres lett tilgjengelig, eksempelvis på steder som kafeen Møtestedet som Kirkens Bymisjon driver i Skippergata og andre lavterskeltilbud. En del mennesker som tigger på gata oppsøker Møtestedet for å kjøpe mat og hvile. Kafeens personale vil kunne bistå gjestene med å fylle ut registreringsskjema.
9. I kommunens høringsbrev benyttes begrepet ’tiggere’. Vi vil peke på at dette er en uheldig benevnelse. Når mennesker utfører handlinger som kan medføre stigma, for eksempel tigging, prostitusjon, bruk av narkotika eller annet, er det unødvendig å definere personen gjennom den spesielle aktiviteten. Det er bedre å bruke ’mennesker som tigger’ enn ’tiggere’.
10. Vi vil også avslutningsvis bemerke at tigging er og bør sees på som en nødspraksis for mennesker i spesielt vanskelige livssituasjoner. Det bør arbeides aktivt med å tilby alle som er i en slik situasjon alternative veier til nødvendig livsopphold. Ved å regulere tigging gjennom en registreringsordning kan kommunen paradoksalt nok komme til å gi denne praksisen mer permanent og formelt preg enn det som tør være myndighetenes intensjon.
Konklusjon:
Kirkens Bymisjons vil ikke anbefale at det innføres meldeplikt for tigging. Vi mener argumentasjonen for at en registreringsordning skulle motarbeide kriminalitet og utrygghet er svakt underbygget i høringsutkastet fra Oslo kommune. Vår sterkeste motforestilling er likevel at en slik ordning vil – i intensjon eller gjennomføring – virke diskriminerende, og særlig komme til å ramme de menneskene som fra før er mest utsatt. Den økende rasismen overfor rombefolkningen i Europa må motarbeides, og bør føre til at vi i Norge er ekstra tilbakeholdende med tiltak som kan oppfattes som en ekstra utstøting av denne gruppen.
Dersom registreringsordningen likevel innføres, forutsetter vi at den gjøres mest mulig tilgjengelig for dem den angår, i samarbeid med ulike lavterskeltilbud og frivillige organisasjoner. Vi forutsetter videre at ordningen utformes på en måte som synliggjør at tigging er en lovlig aktivitet i Norge, at trygghet i det offentlige rom vil bli ivaretatt – særlig for de mest utsatte, og at eventuelle offer for menneskehandel sikres tilgang til den bistand de har rett på.
Med vennlig hilsen
Sturla J. Stålsett
generalsekretær