Meny

 

Når vinden stilner

Les gateprest i Kirkens Bymisjon Siv Limstrands innlegg i Adresseavisen 29. desember.

Publisert dato:  29.12.2011

Noen ganger står det bare stille. Det står stille inni meg. Det står stille rundt meg. Jeg må bare stå stille. Ta inn. Prøve forstå hva som skjer. Et slikt øyeblikk fant meg denne uka. Det var en romjulsmorgen. Jeg hadde åpna Vår Frue kirke for dagen. Tatt i mot opplagte frivillige. De satte på kaffen, satte fram kopper, smurte brødskiver. Vi gikk fram til lystenningsstedet. Tente det første lyset. Leste ordene våre som minner oss om hvorfor dørene holdes åpne. For å se og høre og åpne hjerte og hender – holde rommet åpent for den som søker ly. Vi tok en kopp kaffe og en prat med de første gjestene. Det var litt av hvert å drøfte etter nattas storm. Og andre ting.

Så gikk jeg ut. Det var enda grålysning. Det lå en og anna takstein ved kirkeveggen. Inntil sakristiet lå et brukket tre. Ikke til fare eller hinder for noen. Det kunne ligge til det blei vanlig arbeidsdag, sa brannvakta gjennom porttelefonen. Gjennom heile denne runden hadde jeg forberedt meg på teltet. Det hvite teltet. Ville ikke heilt ta det inn. Men til slutt stod jeg der. Tett på. Så det slå i vinden. Kunne se gjennom det. Et enkelt partytelt som har vært noens hjem i tre måneder. Gradvis har det fått flere presenninger over seg etter hvert som høst har blitt til vinter. Gradvis tjora mer fast. Vi kunne se det på både distrikts- og riks-tv forrige uke. Biskop og politikere og støttegruppe og andre stod i ring ved det som hadde vært Hassan og Aryas husrom sida de kom gående pilegrimsleden fra Oslo til Trondheim med Asylmarsjen 2011. Viktige og vektige og ektefølte ord ble delt i den isnende kulda siste uke i advent. Det var lett å dra paralleller til ei to tusen år gammel historie om manglende husrom, og påkalle sivilisasjon og humanisme og medmenneskelighet og allment og kristelig sinnelag. Vi fraus inn i margen der vi stod. Og det var rett. For noen minutter kjente vi ei kulde på kroppen som andre er overlatt til mange timer i døgnet. I dette tilfellet Hassan og Arya. Men vi veit det er så mange, mange flere. Og det var nesten ikke til å bære. Og samtidig var det til å bære. For det gir på en absurd måte næring til håpet om rettferdighet, at noen står og fryser på det samme stedet.

Nå var det tomt. Det lå en palle eller to innafor teltveggen. En plakat med bilder av dødsdømte opposisjonelle. Noen lause presenninger. Jeg stod og så inn i et nederlag jeg ikke hadde ord for. Og det blei heilt, heilt stille der i vinden. Teltet gikk nesten i ett med lyset som trengte seg på, avslørte alt. Avslørte oss. Avslørte meg. Som del av dette oss. Hvem er vi som lar mennesker bli syke av å vente? Hvem er vi som toer våre hender og sier at du kom til noen andre først? Hvem er vi som sier at vi ikke må bli ei frihavn for kriminelle og alle som vil utnytte vår velstand? Utnytte vår naivitet? Hvor attraktivt kan et partytelt bak ei kirke være? Fortell meg det. Hvor attraktivt kan et partytelt bak ei kirke være. Sjøl med paller til å legge soveposen på. I amerikanske filmer avslutter de med punchlinja ” I rest my case”. Det var ingen å si det til. Byen lå øde og tom.

I stillheta kom et bilde opp, fra julaften, bare noen dager sida. Hassan og Arya hadde kommet inn i prosesjonen til julegudstjenesten i følge med biskop Tor. Vi fikk høre juleevangeliet lest så vi skjønte både kurdisk og persisk. Der stod de, mennene fra øst. Hadde fulgt ei stjerne. Trodde nytt liv venta. Håp. Rettferd. Fred. “Frykt ikke! Se jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket” sang mot oss på persisk. Og vi frykta ikke, ingen av oss over 500 som satt og var truffet i kropp og sjel av ordene. Vi frykta ikke. Vi trodde. Vi delte håpet. Vi delte gleda. Over at det hadde åpnet seg et husrom for oss da vi kom til jord.

Stille var det. Stille.

siv.limstrand@bymisjon.no